(Se og Hør): 2. mars 1998 tok den da ti år gamle Natascha Kampusch farvel med sin mor og forlot familiens hjem i Wien for å gå til skolen.
Hun kom aldri fram. Forsvinningen ble utgangspunkt for en av de største politijaktene i Østerrikes historie, og skulle få verdensomspennende mediedekning i årene som fulgte.
Natascha ble tv-stjerne
Et vitne skulle senere fortelle at hun så Kampusch bli dratt inn i en hvit varebil. Flere hundre slike kjøretøy ble kontrollert den påfølgende tiden.
Politiet var innforstått med at for hver time og hver dag som gikk, ville sjansene for å finne tiåringen i live svinne hen. Til tross for at det ble innledet en omfattende etterforskning, sto politiet uten spor.
Natascha Kampusch var og ble borte.
Ignorerte kvinnen
Dagene, månedene og årene gikk. Medieinteressen rundt saken falt i takt med tiden, og selv uten svar på det enorme mysteriet måtte livet gå videre også for publikum.
En helt ordinær augustdag i 2006 skjedde det imidlertid noe som skulle sende sjokkbølger gjennom Østerrike - og resten av verden.
En forvirret ung kvinne kom løpende gjennom Wien-forstaden Strasshof. På sin vei forsøkte hun å få forbipasserende til å kontakte politiet. Ifølge The Guardian ignorerte flere hennes desperate bønn om hjelp.
Artikkelen fortsetter under annonsen
Noen minutter senere banket kvinnen på vinduet til en 71 år gammel nabo. Åtte år etter forsvinningen kom hun med følgende sjokkpåstand:
«Jeg er Natascha Kampusch.»
Naboen ringte politiet klokka 13.04. Synet som møtte dem, var alarmerende. Kvinnen, som var 18 år gammel, var blek, medtatt og veide bare 43 kilo, ifølge The Telegraph. Dersom kvinnen faktisk var den hun hevdet å være, Natascha Kampusch, ville vekten være under det hun veide da hun ble bortført.
Både helsepersonell og presse var raskt på stedet. 18-åringen ble imidlertid fraktet bort, uten at offentligheten fikk et bilde av henne. Identiteten ble holdt hemmelig under et teppe som dekket både ansikt og kropp.
På dette tidspunktet kunne ingen forestille seg hvilket mareritt kvinnen hadde rømt fra. På politistasjonen skulle hun gjennom DNA-tester og et arr på kroppen bli identifisert nettopp som Natascha Kampusch.
Ingen dom
23. august 2006 markerer dagen da 3096 dager i fangenskap var over. Hele ungdomstiden hadde hun blitt holdt innesperret i en kjeller i huset til ingeniøren Wolfgang Priklopil (44). I en «hermetisk lukket fengselscelle» på fem kvadratmeter under garasjen hans.
Tross størrelsen var cella utstyrt med det «de fleste tenåringsrom inneholder», ifølge The Guardian - en bokhylle, etasjeseng, tv og kontorpult.
Her kommanderte Priklopil henne via et høyttaleranlegg. I en kjeller der lyset aldri slapp inn, måtte hun omtale ham som «mester» og «min herre».
Etter hvert som tiden gikk, fikk Kampusch oppholde seg korte perioder i huset. En sjelden gang i hagen. Til og med ute blant folk.
- Det var viktig at jeg var stille, så jeg hadde ikke lov til å si noe. Jeg fikk ikke nærme meg vinduene, og jeg fikk heller ikke lov til å ta på noen gjenstander ettersom han var redd for fingeravtrykk. Jeg måtte også ha på meg en plasthette mens jeg var der oppe, sa hun på «Skavlan» i 2011, og fortsatte:
- Det var en merkelig følelse å se solstråler igjen. Jeg så også for første gang en mulighet til å komme meg vekk, så dette var det første glimtet av håp på lang tid. Jeg trodde jeg skulle finne andre personer i huset som jeg kunne få hjelp av.
Det var da Kampusch støvsuget bilen til kidnapperen, mens han snakket i telefonen, at hun klarte å stikke av.
Priklopil måtte aldri møte i retten for de grufulle handlingene han hadde begått. Han ble aldri formelt dømt. Da 44-åringen innså at politiet jaktet på ham, gikk det bare noen timer før han tok sitt eget liv.
Saken fortsetter nedenfor.
- Madeleine ble ikke kidnappet
Sjokkerende avsløringer
Forrige måned var det 20 år siden Kampusch først forsvant. Det som skulle markere starten på hennes frihet, ble i stedet ti intense år med mediesirkus, spekulasjoner og ryktespredning.
- Da jeg rømte fra overgriperen min, skulle alle ha en del av meg. Alle skulle tolke alt jeg sa, og vite bedre enn meg hva som hadde skjedd. Det var andre som skulle definere hvordan jeg følte meg. Hvordan familien min hadde det. Sånn har de holdt på i ti år, men det er ikke mitt liv de snakker om, fortalte Kampusch til Dagbladet i 2016 i forbindelse med lanseringen av sin egen bok «Ti år i frihet».
Hun har kommet med sjokkerende og grufulle avsløringer om livet i kjelleren. Om hvordan Priklopil nektet henne mat. At han utsatte henne for seksuelle overgrep, og at han slo.
- Sørget over hans død
Samtidig har Kampusch, som nå er 30 år gammel, beskrevet hvordan årene i fangenskap og nærheten til Priklopil skapte følelsesmessige bånd mellom dem. Ifølge CBC har 30-åringen erkjent at hun sørget da hun fikk vite at Priklopil var død.
- I mine øyne var hans død ikke nødvendig. Han var en del av livet mitt, det er derfor jeg, på et vis, sørger over ham, sa hun i 2006.
Emilie ble rammet av hjerneblødning mens hun sminket seg
Uttalelsen skapte vantro og sinne hos mange. Flere mente at Kampusch trolig var rammet av det såkalte Stockholm-syndromet. 30-åringen har selv forsvart uttalelsen ved å forklare at Priklopil var den eneste hun hadde menneskelig kontakt med i løpet av årene hun ble holdt fanget. Han var, tross alt, den eneste som holdt henne i live.
Overtok huset
Igjen fikk Kampusch hard medfart da det i 2007 ble kjent at hun hadde valgt å kjøpe skrekkhuset hvor hun hadde blitt holdt fanget.
- Natascha ønsker ikke selv å bo i huset, men hun vil heller ikke at det skal bli et slags museum der. Hvis huset i Strasshofer Heinestrasse 60 utvikler seg til et pilegrimssted, eller at noen kjøper det for å lage et Disneyland, ville det være sterkt imot min klients vilje, sa hennes advokat Gerald Ganzger den gang.
I dag sliter Kampusch fortsatt med å håndtere det som skjedde. Hun har fått profesjonell hjelp i form av terapi, men erkjenner at det fortsatt ligger en sorg der som ikke forsvinner.
I et intervju med The Telegraph i fjor forklarte 30-åringen at hun har blitt diagnostisert med posttraumatisk stresslidelse (PTSD).
- Det er som en fysisk sykdom. Det er tidvis utmattende. Når det er stille rundt meg og jeg er helt alene, får jeg flashback. Jeg må alltid holde meg i aktivitet.
Kampusch erkjenner at hun også har vansker for å stole på folk, og at dette blant annet skaper utfordringer når det kommer til kjærlighetslivet.
- Det har vært rykter om at jeg har funnet min første kjærlighet, flere ganger. Ingen av ryktene er sanne, men det gjør det vanskelig for meg å være ute i offentligheten med en mann. For tiden er ikke det å være i et forhold viktig for meg, sa hun.
Foruten å ha gitt ut flere selvbiografier, vært involvert i veldedig arbeid og bygget et sykehus på Sri Lanka har 30-åringen også brukt tid på å bygge opp igjen relasjonen til sine foreldre.
- Da jeg rømte, forventet mine foreldre å møte jenta som var blitt tatt fra dem, men jeg var blitt voksen. De gikk også gjennom en sorg.
LES OGSÅ: Bryter tausheten etter det brutale overfallet
