EVIG OPTIMIST: Tore Gunnar Bingen døde 9. september 2013. Han ble 43 år gammel. 
 Foto: ESPEN SOLLI, SE OG HØR
EVIG OPTIMIST: Tore Gunnar Bingen døde 9. september 2013. Han ble 43 år gammel. Foto: ESPEN SOLLI, SE OG HØRVis mer

Ryggsmertene til Tore Gunnar var dødelig kreft

Tore Gunnar samlet kona og deres tre barn for å fortelle den nakne sannhet: «Jeg har fått uhelbredelig nyrekreft med spredning til lymfene».

SEOGHØR.NO: Den dagen raste verden sammen for Pernille Alette Lurud-Bingen (21).

Både hun, storesøster Camilla (23), lillebror Tobias (15) og mamma Ingvild (47) visste at de kom til å miste det aller kjæreste de hadde. Pappa og ektemann Tore Gunnar Bingen sovnet rolig inn, bare 43 år gammel, 9. september 2013.

Da hadde Tore Gunnar vært syk i litt over to år. Det startet med at han oppsøkte lege med ryggsmerter. En røntgenundersøkelse viste en «ubetydelig» cyste i vestre nyre.

I ettertid viste det seg at det var en syv centimeter stor svulst. Den spredte seg videre til lymfene og etter hvert til alle kroppens vitale organer.
 
Rett på sak
Da var det for sent å se for seg et langt liv for den aktive elektrikeren fra Filtvet i Hurum i Buskerud. Tore Gunnar ble satt på livsforlengende medisiner. Både han og legene visste at han skulle dø. Ingen kreftbehandling ville hjelpe.

– Pappa var alltid en åpen og blid person. Da han fikk vite at han hadde fått kreft og at han en dag skulle dø av sykdommen, samlet han hele familien og sa: «Jeg har fått uhelbredelig nyrekreft med spredning til lymfene». Han ba oss barna om å fortelle alle vennene våre om kreftsykdommen. Jeg husker han sa: «Ring venner! Inviter dem nå!», forteller Pernille.

Saken fortsetter under bildet.

HOLDER SAMMEN: - Vi vil alltid være fem, selv om en mangler. Vår pappa og ektemann følger nok med oss. Vi er glade for alle gode minner vi sitter igjen med, sier Camilla (t.v.), mamma Ingvild, Pernille Alette og Tobias. Foto: ESPEN SOLLI, SE OG HØR Vis mer



Det samme gjorde Ingvild med vennene som hun og ektemannen hadde.

– Når jeg tenker tilbake forstår jeg ikke helt hvordan jeg klarte å formidle det triste budskapet, men jeg kjente at det ga meg styrke å være åpen om den triste virkeligheten vi sto i, sier Ingvild.
 
Skrev bok
Livet med en dødssyk pappa har resultert i boken «Når superhelter dør». Det er Pernille som har skrevet om det hun, søsknene og moren opplevde før og etter at deres kjære Tore Gunnar gikk ut av denne verden.

– Jeg begynte å skrive for å bearbeide egne tanker og følelser. Jeg hadde ingen planer om at det skulle føre til bokutgivelse. Håpet er at boka kan være med på å vise vei for andre som opplever at en i nær familie får dødsdommen. Pappa var vår superhelt. Han beholdt smilet helt til det siste, sier Pernille i dag.

Saken fortsetter under bildet.

HEDRER: - Pappa var min engel i livet, sier Pernille som har skrevet bok om livet med en dødssyk far. Foto: ESPEN SOLLI, SE OG HØR Vis mer


– Hva husker du best fra de to årene pappaen din var syk?

– Han gikk jevnlig til CT-kontroll for å vite hvordan det lå an med svulsten. Det tok alltid en uke før vi fikk svarene. Hadde svulsten blitt mindre eller større, eller holdt den seg i sjakk? Vi levde i konstant spenning. Fra diagnosen ble satt i begynnelsen av sommerferien 2011 og fram til påsken 2013, fikk vi som regel positivt resultat. Kreftsvulsten holdt seg i sjakk, forteller Pernille.
 
Optimisten
– For hver gang beskjeden kom, ble vi kjempeglade, og stemningen i huset var skyhøy. Dette skulle pappa vinne over. Han skulle ikke dø av dette. Det skulle gå fint. Påsken 2013 fikk vi vite at svulsten hadde begynt å vokse, forteller Camilla.
        
I boken skriver Pernille om da faren kom med den dårlige nyheten: «Pappa, den evige optimisten, sa til oss andre: 'Husk at det kan snu og gå oppover igjen da, dere! Det er ikke noe vits å grave seg ned ennå!' Vi så på ham med undring, men aller mest beundring».

Saken fortsetter under bildet.

GOD STØTTE: Hele familien lå på sykehusrommet til Tore Gunnar den siste tiden. Her er det Pernille som er på besøk. Pappas gode humør smittet alle. Foto: ESPEN SOLLI, SE OG HØR Vis mer


Savn og styrke
Trebarnspappa Tore Gunnar er borte for alltid. Savnet har skapt drømmer for Pernille.

– Min aller største drøm er å gi pappa en klem, holde ham i hånda. Jeg ønsker at han kunne ha fulgt meg gjennom studiene som sykepleier, at han var der da Tobias sto som konfirmant. Jeg ønsker at han kunne ha fulgt Camilla og meg når vi en gang måtte gifte oss med drømmemannen, forteller Pernille.
 
– Denne drømmen og disse ønskene vil aldri bli oppfylt. Vissheten om dette gjør vondt og skaper et tomrom, legger hun til.

Men hun og familien finner styrke i hverandre – og i alle de gode minnene fra en enestående far og ektemann. Storesøster Camilla sier dette i boka:

«Styrken har kommet fra et sted vi ikke aner. Kjærligheten, humøret og åpenheten til den fantastiske gjengen på fem som vi er, er det som alltid har holdt oss sammen, og det vil fortsette å holde oss sammen! For alltid».

NÆRT FORHOLD: Pernille har tatovert inn sitt eget navn og navnene til søsknene sine på armen. Foto: ESPEN SOLLI, SE OG HØR Vis mer

LES OGSÅ: - Nå er det min tur til å hjelpe deg