Åpen om hårtap:

Mistet håret som 16-åring

Julia er vant til å få bemerkninger om hårfargen sin. Dette fordi hun den ene dagen er mørkhåret, så dukker hun opp som brunette, rødhåret, eller helt blond.

KREATIV: Katten synes det er spennende med de mange parykkene Julia har. Som spesialkontakt i Alopeciaforeningen Norge holder hun seg oppdatert ved å lese foreningens internblad «Hei Sveis». Foto: Svend Aage Madsen/ Se og Hør
KREATIV: Katten synes det er spennende med de mange parykkene Julia har. Som spesialkontakt i Alopeciaforeningen Norge holder hun seg oppdatert ved å lese foreningens internblad «Hei Sveis». Foto: Svend Aage Madsen/ Se og Hør Vis mer

Som barn hadde Julia Viita (29) fra Flateby i Akershus et mørkt, langt og fyldig hår. Men etter traumatiske opplevelser i ungdomsårene var det som om håret ikke lenger ville være på hodet hennes.

- I løpet av kort tid mistet jeg tre medlemmer i nærmeste familie. Som 16-åring tenkte jeg at familien hadde nok med å sørge. Derfor brukte jeg ikke mye tid på å snakke om mitt eget hårtap i denne perioden. For ikke var det smittsomt, og ikke gjorde det vondt, forteller Julia.

Alopecia

Den første hudlegen hun oppsøkte hadde ikke noe navn på det som skjedde. Julia fikk beskjed om at dette var et symptom etter trauma.

- Jeg fikk beskjed om at håret nok ville vokse ut igjen av seg selv, minnes Julia. På samme tid slet hun også med stoffskifteproblemer som hun ble medisinert for. Disse plagene forsvant etter hvert, men ved 19 årsalderen utviklet hun atopisk eksem.

PARYKKER: Julia har mange forskjellige parykker, og hun trenger flere nye hvert eneste år. Foto: Svend Aage Madsen/ Se og Hør
PARYKKER: Julia har mange forskjellige parykker, og hun trenger flere nye hvert eneste år. Foto: Svend Aage Madsen/ Se og Hør Vis mer

Flere i familien hennes har revmatisme, diabetes og andre tilstander som hører inn under betegnelsen autoimmune sykdommer.

- Det samme gjør Alopecia Areata, sykdommen som gjør at håret mitt faller av, forklarer Julia.

FJERNER TUSTENE: Sykdommen Alopecia Areata gjør Julia Viita hårløs. Hårtuster som flekkvis dukker opp fjerner hun regelmessig med barberhøvelen. Foto: Svend Aage Madsen/ Se og Hør
FJERNER TUSTENE: Sykdommen Alopecia Areata gjør Julia Viita hårløs. Hårtuster som flekkvis dukker opp fjerner hun regelmessig med barberhøvelen. Foto: Svend Aage Madsen/ Se og Hør Vis mer

Hun var 24 år gammel før hun fikk diagnosen. Da hadde den første hudlegen som sa at håret ville komme tilbake hatt rett, opp til flere ganger.

- Jeg mistet aldri alt hår på hodet. Jeg fikk flekker med hårtap som vokste ut igjen, før håret forsvant på andre steder. Men da jeg var rundt 24 år fikk jeg stadig større hårløse områder på hodet.

PARYKKER: Julia har mange forskjellige parykker, og hun trenger flere nye hvert eneste år. Foto: Svend Aage Madsen/ Se og Hør
PARYKKER: Julia har mange forskjellige parykker, og hun trenger flere nye hvert eneste år. Foto: Svend Aage Madsen/ Se og Hør Vis mer

Hun innså at tiden var inne for å søke hjelp for å få en parykk.

- Inntil da klarte jeg å bruke det lange håret mitt til å lage frisyrer som gjorde at jeg skjulte flekkene. Nå innså jeg at dette ikke lenger var mulig.

Hårløs brud

Mellom vinteren 2015 og våren 2016 mistet Julia de siste områdene med hår på hodet. Det var året hun giftet seg med kjæresten Alexander Viita (33). Som vordende brud måtte hun ikke bare velge seg brudekjole, hun måtte også finne en passende parykk.

- Jeg har vært sammen med Alexander i mange år. Noe av det første jeg sa til ham da vi ble kjærester var at jeg kunne risikere å bli skallet. Heldigvis var ikke det noe som skremte ham, ler 29-åringen.

IKKE SKREMT: Julia er glad hun fortalte Alexander Viita om at hun ville miste håret før de ble ordentlig kjærester. De to giftet seg i 2016. Foto: Privat
IKKE SKREMT: Julia er glad hun fortalte Alexander Viita om at hun ville miste håret før de ble ordentlig kjærester. De to giftet seg i 2016. Foto: Privat Vis mer

Hun er ærlig på at det føltes litt leit å gifte seg uten eget hår.

- Jeg følte en stor sorg over å ikke være som alle andre bruder. Og selvfølgelig hadde jeg ikke sett for meg å ha en parykk på hodet da jeg som yngre drømte om bryllupet mitt. Jeg visste jeg måtte gjennom prosessen med å bearbeide tankene omkring sykdommen. Det var et faktum. Men bryllupet var fantastisk. Jeg klarte fint å nyte dagen, selv med den varme parykken!

Artikkelen fortsetter nedenfor.

Dyrt med parykk

I dag har Julia akseptert at mangelen på hår er med på å gjøre henne til den hun er. Hun er med i Alopecia-foreningen, og forteller åpent og ærlig andre i samme situasjon hvordan det er å leve med sykdommen.

Hun beskriver det som psykisk tøft da hun som 24-åring måtte søke NAV om stønad til å få parykk. Selv de rimeligste syntetiske variantene koster rundt 10.000 kroner.

Foto: Svend Aage Madsen/ Se og Hør
Foto: Svend Aage Madsen/ Se og Hør Vis mer
Foto: Svend Aage Madsen/ Se og Hør
Foto: Svend Aage Madsen/ Se og Hør Vis mer

- Støtteordningen gjelder til jeg blir 30 år. Etter det blir stønaden endret og dekker ikke så veldig mye. Jeg sliter fort ut 5-6 syntetiske parykker i året eller 2-3 parykker av ekte hår også, sier Julia.

Når hun er på jobb som legemiddelkonsulent er parykkene en del av arbeidsantrekket hennes. Og det hender både titt og ofte at hun får tilbakemeldinger om at hun farger håret sitt veldig ofte.

PARYKKER: Julia har mange forskjellige parykker, og hun trenger flere nye hvert eneste år. Foto: Svend Aage Madsen/ Se og Hør
PARYKKER: Julia har mange forskjellige parykker, og hun trenger flere nye hvert eneste år. Foto: Svend Aage Madsen/ Se og Hør Vis mer

Jula spøker med at hun aldri blir hårsår over slike kommentarer. Hun forstår dem godt, ettersom hun den ene dagen er mørkhåret, for så dukke opp som blond dagen etter.

- Jeg har 14 forskjellige parykker å velge mellom nå. Dermed kan jeg velge hår og frisyre ut ifra humør, akkurat som andre velger klær. Men finner jeg en favoritt, kan jeg godt bruke den i en måned.

- Jeg har ikke lenger tro på at jeg noen gang kommer til å få håret mitt tilbake. Det har tatt sin tid og akseptere dette, men jeg vil ikke lenger bruke energi på det. Selvfølelsen ble bedre da jeg lærte meg å akseptere livet som det er, sier Julia Viita.

LES OGSÅ: - Alle ville at jeg skulle ta abort