– Det var ikke så mange venner jeg kunne treffe under behandlingene, men når jeg hadde permisjon fra sykehuset var det godt å kose med «Gunnar», sier Marte Svane (9) fra Årnes i Nes utenfor Oslo.
Blandingshunden har en god dose terrier i seg, en rase som er kjent for å være utholdende. Det gir en god forklaring på hvorfor Marte fant en beundringsverdig måte å takle kreften på ved å være sammen med hunden sin.
- Jeg var aldri redd for å dø. Jeg bestemte meg for at dette skulle gå bra, og det var «Gunnar» enig i, sier Marte med en lurt smil.
Mamma Mona (38) og pappa Rune Svane (43) hadde også en god følelse for at Marte skulle bli frisk.
- Vi rakk aldri å gå i kjelleren. Det er rart hvordan du i løpet av kort tid klarer å mobilisere rasjonelle tanker - og med fokus på at dette skal gå bra, sier Rune.
Mona medgir at hun brukte litt mer tid på å fordøye beskjeden om at datteren var alvorlig syk.
- Hun er jo vårt eneste barn.
Blåmerker
Marte var to og et halvt år da foreldrene oppdaget at noe var galt.
- løpet av to uker fikk hun flere blåmerker. Hun ble mer sliten, og hun fikk vondt i beina. Plutselig en dag klarte hun ikke å reise seg. Marte hadde også fått røde prikker noen steder på kroppen, forteller Mona.
Hun ble urolig.
Mistanken om at toåringen hadde leukemi var stor. Foreldrene oppsøkte legevakten for å få svar.
- Legen fant ingen grunn for å si at Marte hadde kreft eller noe annet som er alvorlig, og ba oss isteden ta kontakt med fastlegen dagen etter.
Alvorlig syk: - Må skrive avskjedsbrev
Ga seg ikke
Mona og Rune slo seg ikke til ro med det. Mange av datterens symptomer stemte overens med det foreldrene fant når de søkte på internett. Samme kveld som de forlot legevakten gikk ferden videre til Volvat medisinske senter i Oslo, som er privatdrevet.
- Da vi kom inn for å registrere oss i resepsjonen, sa jeg at vi hadde mistanke om at det var kreft. Det gjorde at vi kom rett forbi alle de andre som ventet på tur, forteller Mona.
Bryter sammen over sønnens sykdom
Klar melding
Marte ble raskt undersøkt, og det tok ikke lang tid før svaret kom.
- Det var som Mona fryktet. Marte hadde leukemi, forteller Rune.
- Jeg klarte ikke å gå inn til legen med en gang. Rune gikk først inn sammen med søsteren min som bor i Oslo. Det var akkurat som om jeg visste hva legen ville si, forteller Mona.
Denne septemberkvelden i 2014 bar det rett videre fra Volvat til Rikshospitalet. Der sto et team klare til å undersøke Marte, slik at de kunne finne ut hvilken blodkreftvariant hun var rammet av.
Mistet både kona og datteren
Husker lite
- Marte hadde Akutt lymfatisk leukemi (ALL), med gode prognoser til å bli frisk. Det var imponerende å se hvor raskt behandlingen kom i gang, sier Mona.
Foreldrene ble fortalt at Marte skulle behandles i to og et halvt år. En egen protokoll, som det kalles, viste hvor ofte datteren ville få cellegift i løpet av denne perioden. Et langt sykehusopphold lå foran henne og foreldrene.
- Jeg husker ikke så veldig mye av det, jeg var jo fortsatt så liten, sier Marte.
Stor glede
Hun erindrer mer den siste delen av behandlingen. Da var hun godt over fem år.
- Jeg så på film, lekte litt og slappet av, svarer Marte på hvordan hun fikk tiden til å gå mens hun lå på sykehuset.
Det var en gledens dag da behandlingen var over i mars 2017. Prøvene viste ingen tegn etter kreftceller i kroppen. Hun ble erklært kreftfri. Sommerferien gikk til Helles dette året.
Det føltes godt å kunne koble av for liten og stor etter en lang og intens periode. Men det tok ikke lang tid før lykken snudde.
Har livmorhalskreft: - En stor sorg
Tilbakefall
- Marte følte seg slapp etter ferien, men mest av alt hadde hun kraftig hodepine. Det var juli måned og bare fire måneder siden hun var ferdig med behandlingen. Vi fryktet at kreften var kommet tilbake, forteller foreldrene.
En prøve fra spinalvæsken ga det nedslående svaret. Det var nå to behandlingsmuligheter. Enten en ny runde med cellegift i to og et halvt år, eller en ny benmarg fra en donor.
En transplantasjon ville bety at Marte ville bli raskere frisk enn å starte på tilsvarende behandling hun hadde vært igjennom.
Ukjent donor
Dersom barnet har søsken, er det 25 prosent sjanse for at vevet fra benmargen passer. Hvis ikke, er det håp blant ca. 25 millioner registrerte givere på verdensbasis.
Marte har ingen søsken, og Rikshospitalet startet å søke Europa rundt for å finne en donor.
- Det gikk bare to uker før det var match med en 22 år gammel kvinne som valgte å være donor. Vi er evig takknemlig for at kvinnen hadde tatt et slikt valg, sier Mona.
- Sorgen blir aldri borte
Isolasjon
Rett før jul i 2017 fikk Marte ny benmarg. Det førte til lange perioder med intravenøs væske.
Fordi Marte var så sårbar etter benmargsoverføringen, lå hun på isolat på sykehuset i flere uker. Hun slapp først ut når immunforsvaret hadde bygd seg opp til et visst nivå.
Marte var skjermet fra kontakt med andre også da hun hadde permisjon hjemme, for å unngå å bli smittet. I juni 2018 var all behandling over. Med forrige runde friskt i minne var foreldrene spent på om Marte ville få enda et tilbakefall.
- Jentene mine er unike
Skole igjen
Gleden var desto større da alle prøvene viste at hun kunne start frisk og rask i andreklasse på skolen.
Nå har det gått over tre år siden transplantasjonen. Marte holder seg like frisk og tenker ikke så mye på at hun har hatt kreft to ganger.
- Fortid er fortid, svarer hun veslevoksent.
- Gråt da jeg så meg i speilet
Verdsetter mer
Det er også slik foreldrene ser det.
- Vi går ikke rundt og tenker på at Marte har vært alvorlig syk. Vi kjenner heldig vis heller ikke på en frykt for at det skal skje igjen.
- Men likevel må vel sykdommen på et vis ha påvirket dere som familie?
- Vi gleder oss over livet med Marte. Nå setter vi mer pris på de tingene vi gjør sammen, enten det er kortspill, å base i snøen eller lese en bok på sengekanten. Dessuten trives vi med å ha en hverdag med møkkete klær og slitte sko. Da Marte var syk måtte vi for det meste kjøre henne rundt i en vogn.
LES OGSÅ: Avslører inngrep
