SØRGER SAMMEN: Amalie trøster mamam Anne Britt Sleveland (32) fra Nærbø på Jæren etter at Andreas døde på gurnn av kreft.  Foto: SVEND AAGE MADSEN/SE OG HØR
SØRGER SAMMEN: Amalie trøster mamam Anne Britt Sleveland (32) fra Nærbø på Jæren etter at Andreas døde på gurnn av kreft. Foto: SVEND AAGE MADSEN/SE OG HØRVis mer

Kreftsyke Andreas (3) fikk dø på sofaen hjemme

Kort tid etter at han hadde tatt sine første skritt, tok livet slutt for den vesle gutten.

SEOGHØR.NO: Andreas fikk aldri bli stor, og skjønte at han skulle dø. Selv trøstet han storesøster Amalie – så hun ikke skulle gråte. Han ble bare tre år gammel.

Anne Britt Sleveland (32) fra Egersund og datteren Amalie (8) var sprekkeferdige av stolthet da lillebror Andreas tok sine første ustøe skritt.

Lite visste de at hans første skritt, også ble blant hans siste.

DISNEYLAND: Anne Britt Sleveland (32) fra Nærbø på Jæren og datteren Amalie var med Barnekreftforeningen på fjorårets Skvadrontur til Disneyland i Paris.  Foto: SVEND AAGE MADSEN/SE OG HØR
DISNEYLAND: Anne Britt Sleveland (32) fra Nærbø på Jæren og datteren Amalie var med Barnekreftforeningen på fjorårets Skvadrontur til Disneyland i Paris. Foto: SVEND AAGE MADSEN/SE OG HØR Vis mer

– Jeg skjønte at noe var galt da han stadig oftere klaget over at det gjorde vondt å gå, samtidig som han hadde mye feber, sier Anne Britt.

Da hun tok sønnen med til lege, fryktet de hjernehinnebetennelse.

Blodkreft

På sykehuset i Stavanger ble det avslørt at Andreas hadde en aggressiv blodkreft, av typen myelogen leukemi.

Andreas var halvannet år da han fikk den første av seks kurer med cellegift. Og han ble veldig syk av behandlingen.

– Haukeland sykehus i Bergen ble hjemme, sier Anne Britt.

Tilbakefall

Kampen mot kreften var tøff og intensiv. Andreas var tilsynelatende frisk i noen måneder. Men i november 2011 var kreftcellene tilbake, og nå måtte han ha ny beinmarg.

Alle i nær familie ble testet, men ingen hadde blod som passet.

Donor ble funnet i Tyskland. Transplantasjonen av ny beinmarg var vellykket, men problemene sto i kø da Andreas ble skrevet ut etter fem uker i isolat på Rikshospitalet.

Etter ett døgn hjemme så huden hans ut som om den var brannskadd.

De transplanterte cellene gikk til angrep på sin nye vertskropp, en komplikasjon som av og til oppstår etter en beinmargstransplantasjon. Huden ble først angrepet, så spredde problemene seg til tarmene.

Uten håp

Sommeren 2012 fikk Anne Britt en vond følelse av hvilken vei det gikk. Dessverre fikk hun rett.

ELSKET Å KOSE: De siste timene i et altfor kort liv lå Andreas på sofaen i stuen, fornøyd med å være familiens midtpunkt. Han elsket å kose med Amalie.

 Foto: PRIVAT/SE OG HØR
ELSKET Å KOSE: De siste timene i et altfor kort liv lå Andreas på sofaen i stuen, fornøyd med å være familiens midtpunkt. Han elsket å kose med Amalie. Foto: PRIVAT/SE OG HØR Vis mer

– De siste beinmargsprøvene av Andreas ble tatt en fredag, så jeg tok ham med meg hjem. Legene var ærlige på at han ikke ville overleve. Kroppen hans ville ikke klare en ny runde med cellegift, forteller Anne Britt.

32-åringen tok sitt livs tøffeste avgjørelse da hun skrev sønnen ut av sykehuset for å la ham dø hjemme. Han ville være hos søsteren sin, og menneskene han var glad i.

– Vi snakket om døden. Han var ikke redd. I ettertid er jeg glad jeg ikke pakket inn ordene i bomull. Min erfaring er at det er viktig å være ærlig, sier mamma ettertenksomt.

Anne Britt jobber i hjemmesykepleien. Dosene med smertestillende ble målt opp av andre, men hun sørget selv for at sønnen fikk dem.

– Mamma, gi meg mer medisin i slangen! var noe av det siste han sa.

Trøstende ord

Amalie reagerte sterkt da det gikk opp for henne at lillebroren var kommet hjem for å dø. Men hun finner styrke i ordene broren trøstet henne med.

«Mala ikke grin», sa Andreas for å få Amalie til å stoppe gråten.

– Det beste han visste var når jeg tullet med ham, eller når vi bare koste oss sammen, sier Amalie.

Hun har grått sine modige tårer over broren hun mistet. Minnene om ham vil hun alltid bære med seg.

Et kort liv

Andreas fikk 12 dager hjemme før han døde 27. september 2012.

- Han døde i våre armer. De siste timene i et altfor kort liv lå han på sofaen, fornøyd med å være familiens midtpunkt.

Amalie var med å stelle broren før han ble lagt i kisten.

I brorens begravelse valgte 8-åringen barnesalmen ”Min båt er så liten”. Og hun hjalp til med å bære den lille kisten.

BARNEGRAV: Amalie har blant annet pyntet lillebrorens grav med en kopi av Kaptein Sabeltanns skute.  Foto: PRIVAT/SE OG HØR
BARNEGRAV: Amalie har blant annet pyntet lillebrorens grav med en kopi av Kaptein Sabeltanns skute. Foto: PRIVAT/SE OG HØR Vis mer

– Vi har pyntet graven hans med en kopi av Kaptein Sabeltanns egen sjørøverskute, sier Amalie stolt.

Snakket om døden

Tanken på at Andreas fikk avslutte livet hjemme har gjort mamma Anne Britt i stand til å takle sorgen.

– Jeg er heldig. Døden var ikke noe fremmedord i vårt hjem. Vi var veldig klare på at han skulle få lov til å komme hjem den dagen legene sa at alt håp var ute, sier Anne Britt.

GAVE TIL GRAVEN:  Amalie kjøpte med seg en Mikke Mus-figur til brorens grav. Foto: SVEND AAGE MADSEN/SE OG HØR
GAVE TIL GRAVEN: Amalie kjøpte med seg en Mikke Mus-figur til brorens grav. Foto: SVEND AAGE MADSEN/SE OG HØR Vis mer

– Årene med sykdom og isolasjon har gitt meg verdifull lærdom. Men jeg vil alltid savne gutten min, sier Anne Britt.

LES OGSÅ: - Nysgjerrig på min egen død