- Det har vært som en vond drøm. Først fikk Amine nyrekreft, så fikk hun lungekreft, forteller mamma Camilla Haviken (28).

Mer enn én gang har hun og samboer Jon-Kjetil Larsen Samuelsen (34) lurt på hvordan de skal komme seg gjennom hverdagen.

I pose og sekk

- Det heter at noen familier får alt. Hos oss er det ingen tvil om at det stemmer, sier pappa Jon-Kjetil.

Amine (3) er en energisk og utadvendt jente. Hun har truffet langt flere nye mennesker enn de fleste andre på hennes alder.

Ofret beinet for datteren

Leger og sykepleiere har vært en stor del av livet hennes i de to første leveårene - langt borte fra familiens bolig i landlige omgivelser på Geithus i Modum.

- Hun taklet det usedvanlig bra, men vi ser at sykehuslivet har satt sine spor. I barnehagen ble hun litt engstelig når ansatte hadde på seg en hvit genser. Det minnet henne mye om sykehuset og at noe kom til å gjøre vondt. Uten at vi har bedt om det, så tok barnehagen signalet. Ingen av de ansatte går i hvitt på avdelingen til Amine, forteller mamma Camilla.

- Tøft å se gutten vår lide

Lykken var stor da hun ble gravid med Amine. Storebror Ørjan (9) gledet seg også. Det var ingen tegn under graviditeten som tydet på annet enn at et friskt barn var i vente.

Blod i urinen

- Det var en helt normal fødsel. Alt så ut til å være veldig bra med den vesle tulla vår. Hun smilte og gråt om hverandre, minnes Camilla.

Men det gikk ikke mange dagene før hun ble bekymret da hun oppdaget at babyen hadde blod i urinen.

- Nå vil jeg leve livet

- Vi fikk vite at det kunne forekomme, uten at det var noe faretruende. Jeg stusset likevel, men slo meg til ro med svaret.

Fire uker senere klippet Camilla de litt for lange neglene til datteren.

- Jeg kom bort i den ene fingertuppen. Amine begynte å blø kraftig. Hun blødde i tre timer og vi måtte til helsestasjonen for å få hjelp.

Kanskje var blødningen et lite forvarsel om hva den lille kroppen hadde i vente. Hun ble oppblåst og hard på venstre side av magen. Det gikk ikke utover appetitten hennes, og Camilla valgte derfor å se situasjonen litt an.

Den store barnedåpen var søndag 19. august 2018. Alle hjerter gledet seg, og familien så frem til å nyte sensommeren sammen med gladjenta.

Dagen etter dåpen var også en merkedag. Da hadde storebror Ørjan sin første skoledag, men dagen ble ikke slik familien hadde sett for seg.

Camilla hadde med seg Amine i barnevogna da hun fulgte Ørjan på skolen. Da han ble ropt opp, tittet hun ned i vogna – og oppdaget at Amine fossblødde fra nesen.

- Jeg kjente at jeg ble ordentlig irritert. Nå måtte legen finne ut hva som var galt. Neseblod, blod i urinen og oppblåst mage er ikke normalt for en baby, forteller Camilla.

Svulst

Det samme konkluderte legene med da hun endelig kom på sykehuset. De fant en svulst på hele 10 ganger 10 centimeter – på størrelse med en appelsin.

- Nyren på venstre side var nesten spist helt opp av kreftsvulsten. Jeg gikk rett i kjelleren da den beskjeden kom. Jeg strigråt, og visste knapt nok hvor jeg var eller hva jeg gjorde.

Amine fikk diagnosen Wilms tumor. Heldigvis er prognosene for å bli frisk gode. Kreften behandles ved at den syke nyren opereres ut, og deretter får man cellegift for å være sikker på at alle kreftcellene blir borte.

En ekte hjerteknuser!

- Det var akkurat dette Amine måtte igjennom. Det var beintøft å se jenta vår på tre måneder bli operert for kreft. Alt virket meningsløst – jeg tenkte: «Hvordan er det mulig å nærmest bli født med kreft?!»

Hele 29 cellegiftkurer lå foran Amine. Det var først i april 2019 – måneden før hun fylte ett år – at behandlingen var over. Det fantes ikke lenger spor etter kreftceller.

Men det skulle ikke gå lang tid før glede ble snudd til redsel og fortvilelse. Nøyaktig på samme dag som året før, får Camilla og Jon-Kjetil en ny tøff beskjed fra legene på Rikshospitalet.

- Jeg skal gi jentene mine trygghet

Tilbakefall

- Ørjan hadde sin første dag i 2. klasse. Akkurat som ett år tidligere måtte Amine på sykehuset mens Ørjan var klar for et nytt skoleår. Vi var nokså fortvilet. Ville kroppen til Amine tåle nok en runde med kreftbehandling?

Kreften hadde denne gangen spredd seg til lungene. Det gjorde at prognosene var dårligere og behandlingen mer risikabel enn forrige gang.

- Legene fortalte at det bare var cellegift og strålebehandling som kunne redde Amine. Vi begynte å forberede oss på at det kanskje kunne gå feil vei. Rommet hennes var akkurat ferdig oppusset, og Amine selv løp uberørt rundt. Det gjorde at vi tenkte om det var slik vi ville huske henne – blid og i farta …

Camilla blir stille et lite øyeblikk under intervjuet. Amine vil så gjerne gi mamma en nesekos. Det kommer noen tårer i mors øyekrok før hun sier:

- Jeg var livredd for å miste deg, jenta mi.

- Jeg har stirret inn i et mørke

Camilla forteller at hun fryktet det verste for datteren da kreften kom tilbake og hadde spedd seg til lungene.

- Men hun her var ikke klar for å reise fra oss. Amine er tøffere enn det ser ut som!

Lover bra

Nye, tøffe tak ventet Amine. Hun fikk 20 cellegiftkurer og 15 strålebehandlinger. Dermed har den vesle kroppen måttet tåle hele 49 kurer med cellegift i løpet av to runder med behandling.

- Utrolig at jeg overlevde

Rett før coronapandemien stengte ned Norge i mars i fjor, var hun i mål. I dag finnes ingen spor etter kreftceller i kroppen til Amine. Holder hun seg kreftfri de neste fire årene, og ikke får tilbakefall, blir hun erklært frisk.

- Alt ser lovende ut, forteller Camilla om datteren som sjekkes jevnlig på sykehus.

- Vi sitter tilbake med erfaringer vi gjerne skulle ha vært foruten. Inntrykkene er mange og varierte. Jeg har vel aldri grått så mye som da jeg satt igjen med hånden full av hår hver gang jeg tok på hodet hennes.

- Men så har er jeg aldri vært så glad som da hun sprang i hagen vår, etter at kroppen hadde bygget seg opp igjen. Endelig er Amine klar for livet …

LES OGSÅ: - Nå er det bare meg igjen