- Jeg har alltid hørt at jeg må få fart på bena og være mer utholdende, men jeg har bare ikke forstått hvorfor jeg ikke har fått det til …
Hedda Nikoline Rødsjø Beckstrøm (17) fra Eidsvoll er en reflektert tenåring. Hun har vært gjennom noen tøffe runder på sykehus. Tilfeldigheter har gjort at den positive jenta har livet i behold.
Litt flaks
- Hedda var til rutinemessig kontroll hos barnelegen da hun var tre år, sier mamma June (47) og pappa Øyvind Rødsjø Beckstrøm (56).
- Jeg er en ung jente i eldre kropp
- Legen lyttet ekstra nøye på hjertet hennes. Han var i tvil om hvor alvorlig det han så og hørte var, men etter å ha tvilt seg frem, konkluderte han med at hjertet til Hedda måtte følges opp med regelmessige undersøkelser. Den beslutningen var med på å redde jenta vår mer enn ti år senere, sier June.
Legen kom frem til at Hedda har det som heter bikuspid aortaklaff. Dette er en medfødt hjertefeil, hvor aortaklaffen har to blader i stedet for det normale som er tre.
- Det viste seg at hos henne var den ene av hjerteklaffene ikke utvokst, mens de to andre var sammenvokst, forklarer pappa Øyvind.
Hvert femte år har Hedda derfor gjennomgått en grundig hjerteundersøkelse. Sjekken i 2012 viste at alt var i orden, og ved kontrollen på tampen av 2017 var det heller ingen grunn til bekymring.
Hjerteoperert: - Sliten
- Men legen var litt usikker på røntgenbildene og sendte dem videre til Rikshospitalet, forteller Øyvind.
Lille julaften fikk Hedda brev fra Rikshospitalet med beskjed om at det hastet at hun kom på sykehuset tidlig i januar. Da fikk både hun og foreldrene en anelse om at noe var alvorlig galt.
Fryktet hjerneblødning
Det skulle vise seg at Hedda hadde en innsnevring i hovedpulsåren til hjertet. Legene var redde for at trykket som ble skapt av hjertet for å pumpe blodet forbi innsnevringen, ville skape for stor belastning på blodårene i hodet – det kunne føre til en massiv hjerneblødning.
- Beskjeden fra sykehuset lille julaften var ikke til å misforstå: «Hedda har en alvorlig hjertefeil. Hun må opereres før sommeren, ellers kan hun dø». Det var litt av et sjokk, sier mamma June.
Men det var Hedda selv som var den første til å få beskjeden. Det skjedde i samtale med lege på sykehuset. Med seg hadde hun bestevenninnen Serine Gjerdalen (17).
- Jeg var ikke forberedt på å bli fortalt at jeg måtte gjennomgå en åpen hjerteoperasjon. Det var tøft å høre det, og jeg er glad for at Serine var med meg, forteller hun.
Foreldrene satt på gangen, og forsto ingenting da de ble bedt om å komme inn til de to gråtende jentene.
- Vi tenkte at Hedda var gammel nok til å prate med legen alene. Hadde vi visst at et så alvorlig budskap var i vente, ville vi vært med inn. Heldigvis var bestevenninnen med, sier June.
Løsningen som ble skissert var en bypassoperasjon – for å åpne innsnevringene i hovedpulsåren til hjertet.
Det var ikke bare julen som sto for døren da sjokkbeskjeden kom.
Mye på én gang
Hedda skulle konfirmeres til våren, og planleggingen var godt i gang. Det var et renn av tanker som fløy gjennom hodene til foreldrene, men også hos Hedda.
Snublet seg til en diagnose
- Jeg fikk vite at det var snakk om en operasjon på fire-fem timer. Ville jeg ha det vondt? Hvor lang tid ville det ta å trene meg opp igjen? Jeg ble redd for det ukjente, og fikk mange rare forestillinger i hodet mitt. Du kan godt si at jeg har stirret inn i et mørke. Ingen skal ta livet for gitt …
Også foreldrene kjente på redselen. Operasjonsdagen den 3. juni 2018 var bare få dager etter både konfirmasjonen og bursdagen til Hedda. Følelsene var sterke. Hvordan ville det gå med jenta deres?
Da inngrepet sto for tur, fant foreldrene sin egen teknikk for å roe nervene. De kjøpte dagskort på trikken i hovedstaden.
- Vi var innom alle holdeplassene flere ganger. Det føltes godt å bare sitte der og kikke ut av vinduet. For oss var det mer avslappende enn å sitte på Rikshospitalet og vente, sier Øyvind.
Det var pappa som ble med datteren inn på operasjonssalen, ettersom følelsene ble i sterkeste laget for mamma.
«Vi ses snart, jenta mi». Det var ordene Øyvind brukte, der han sto hjelpeløs på sidelinjen.
Det var uventet for ham som er brannmann, og vant til å hjelpe mennesker i kritiske situasjoner. Her sto den staute karen med tårer i øynene og kunne ingenting gjøre – annet enn å vente.
Men endelig hadde han og June forstått hvorfor datteren ofte var tungpusten og tung i bena.
Samhold
- Vi tenkte at hun burde skjerpe seg litt, være noe mer fysisk aktiv. Det er ikke lenger et tema. Nå forstår vi hvorfor hun alltid var iskald på bena og hendene, mens vi andre var glovarme. Brikkene falt endelig på plass, sier June.
Og det kom noe godt ut av det. I ti dager var Hedda og foreldrene sammen på Rikshospitalet, både før, under og etter operasjonen.
- Vi pustet i den samme luften og sto i de samme skoene i ti dager. Det gjorde noe med samholdet mellom oss. Vi har et helt spesielt bånd, sier June.
Helt spesielt er også båndene mellom venninnen Serine og Hedda.
- Serine var der for meg da jeg fikk den alvorlige meldingen om hjertet mitt, men hun var der også da jeg våknet opp etter inngrepet. Da sto hun som en sol ved siden av sengen min. Serine er unik – det er ingen tvil om at vi er hjertevenner for alltid!
Snakker ut om skrekkulykken
Begge jentene har livet foran seg – og gleder seg til å fullføre videregående skolegang sammen. Selv merker foreldrene at datteren deres er blitt mer voksen for alderen.
- Vi hadde aller helst sett at hun hadde sluppet inngrepet og redeselen det medførte. Men heldigvis har vi en jente som er opptatt av å leve her og nå. Hun bryr seg ikke om bagateller!
Historien om Hedda er ikke bare en fortelling om sterke bånd med mennesker som står henne nær.
- Føttene er hendene mine
Når hodet skal luftes og smilet hentes frem, finner hun stor glede og støtte i dølehesten «Mulle» som hun har på fôr.
- Noen ganger er det deilig å bare være oss to på tur eller i stallen. Andre ganger er det kjempegøy å konkurrere på stevner og se hvordan jeg ligger an. Det kan by på overraskelser – akkurat som selve livet …
