DYPT SAVNET: Dette bildet av Andrea og Ole Brumm betyr mye for Isabell Pedersen. Etter at storesøsteren døde tar 16-åringen godt vare på bamsen. Foto: SVEND AAGE MADSEN/SE OG HØR
DYPT SAVNET: Dette bildet av Andrea og Ole Brumm betyr mye for Isabell Pedersen. Etter at storesøsteren døde tar 16-åringen godt vare på bamsen. Foto: SVEND AAGE MADSEN/SE OG HØRVis mer

Isabell ventet i 12 år på at søsteren skulle dø

Alle visste at Andrea skulle dø, men ingen kunne fortelle søsteren Isabell når det ville skje. Dette er lillesøsterens gripende historie.

SEOGHØR.NO: Det tok mange år før Isabell Pedersen (16) fra Kristiansand forsto at ikke alle barn vokser opp med en dødssyk storesøster.

Åpent og ærlig forteller hun hvordan det var å leve med uvissheten rundt søsterens varslede død i 12 år. I februar er det fire år siden Andrea gikk bort.

– Vi kaller det ventesorg. Det eneste vi som familie kan gjøre er å vente på døden. Samtidig ønsker vi å gjøre livet så godt som mulig i mellomtiden, forklarer mamma Natasha Pedersen (41).

DEN SISTE JULEN: Her er mamma Natasha og lillesøster Isabell med Andrea i 2009. Det ble den siste julen for ei jente som var dødssyk fra hun var født. Foto: PRIVAT/SE OG HØR
DEN SISTE JULEN: Her er mamma Natasha og lillesøster Isabell med Andrea i 2009. Det ble den siste julen for ei jente som var dødssyk fra hun var født. Foto: PRIVAT/SE OG HØR Vis mer

Alvorlig syk

Andrea krevde stell og omsorg døgnet rundt fra hun kom til verden. Hun hadde den mest alvorlige formen for epilepsi. Jenta ble matet gjennom en knapp på magen og var koblet til oksygen for at lungene ikke skulle klappe sammen. I tillegg hadde hun kronisk beinskjørhet.

Alvorlige hjerneskader gjorde at Andrea var uten språk. Men familien er overbevist om at hun oppfattet alt: 

– Selv om et barn ikke kan uttrykke tanker, ord og følelser betyr det ikke at de ikke kan tenke. Andrea forsto det meste, men kroppen hindret henne i å uttrykke seg, forteller Natasha. 

Elsket Ole Brumm

Andrea ble født på julaften, og ville ha fylt fylt 21 år i fjor. 

– Mens hun levde pyntet vi alltid til jul som om den skulle være hennes siste, sier Natasha.

Søstrene utviklet et sterkt forhold. Men som barn syntes Isabell det var urettferdig at Andrea var så syk.

– Det var ikke lett å være meg. Jeg måtte være sikker på at vennene mine var friske før de fikk bli med hjem. Håndsprit og munnbind var vanlig, for å sikre at Andrea ikke ble smittet. Dessuten måtte vi alltid være stille. Høye lyder kunne utløse epilepsi.

Artikkelen fortsetter under annonsen

- Hun var fire år eldre enn meg, men jeg følte meg som storesøsteren hennes. Hun elsket Ole Brumm, vi så filmene om og om igjen. Hun gikk aldri lei, minnes Isabell.

Døde hjemme

Andrea døde hjemme 7. februar 2010.

«Jeg var plutselig alene, men samtidig ikke. Hver gang jeg lukket øynene ble tiden spolt tilbake. Minnene dukket opp, av to søstre som elsket å være i boblebadet. Hun plasket og lo. Tårene trillet nedover kinnene mine da jeg tenkte på at jeg aldri mer skulle få oppleve den gleden», noterte Isabell i dagboken den natten søsteren døde.

TØFFE ÅR: Se og Hør laget en reportasje om familiens krevende hverdag i 1998. Her er Jim og Natasha sammen med Isabell og Andrea. Foto: SE OG HØR
TØFFE ÅR: Se og Hør laget en reportasje om familiens krevende hverdag i 1998. Her er Jim og Natasha sammen med Isabell og Andrea. Foto: SE OG HØR Vis mer

Angst

De siste månedene Andrea levde følte søsteren hvordan angsten i perioder tok kontroll over livet.

TØFF HVERDAG: Som barn syntes Isabell (t.h)  det var urettferdig at søsteren Andrea var så syk. Her leker hun at også hun er syk ved å sitte i en av rullestolene hennes.  Foto: PRIVAT/SE OG HØR
TØFF HVERDAG: Som barn syntes Isabell (t.h) det var urettferdig at søsteren Andrea var så syk. Her leker hun at også hun er syk ved å sitte i en av rullestolene hennes. Foto: PRIVAT/SE OG HØR Vis mer

– Jeg var liksom alltid redd, forteller Isabell.

I ettertid skulle hun ønsket at noen hadde tatt seg tid til å kikke bak fasaden, eller bedt henne med på hyttetur.

– Søsteren min var født, og dømt til døden. Jeg hadde behov for å kjenne at jeg levde.

16-åringen bar storesøsterens kiste til graven.

– Jeg liker ikke å være på kirkegården. Det er jo ikke der hun er. I stedet tenker jeg på henne når jeg ser en Ole Brumm-figur, eller andre ting som minner meg om henne. Savnet er der, men jeg tror også at vi vil se hverandre igjen, sier Isabell.

Hjelp til sorg

Mamma Natasha er i dag leder i foreningen «Ja til lindrende enhet og omsorg for barn», som blant annet ønsker å bidra til en åpen og verdig dialog omkring døden for barn.

– Det dør et barn i Norge hver dag, så det er mange pårørende og syke som har behov for et bedre omsorgstilbud.

LES OGSÅ: Lise har aldri sett kjæresten