STOLT MOR: Hanne Clausen (34) fra Skotfoss i Telemark får gode tilbakemeldinger etter at hun valgte å blogge om sitt liv som ex-narkoman. Mamma Wenche Clausen (57) er glad hun aldri ga opp håpet om å se datteren rusfri.
 Foto: SVEND AAGE MADSEN/SE OG HØR
STOLT MOR: Hanne Clausen (34) fra Skotfoss i Telemark får gode tilbakemeldinger etter at hun valgte å blogge om sitt liv som ex-narkoman. Mamma Wenche Clausen (57) er glad hun aldri ga opp håpet om å se datteren rusfri. Foto: SVEND AAGE MADSEN/SE OG HØRVis mer

Hanne var bare 12 år gammel da rus-helvetet startet

For Telemarksjenta var det starten på 20 år med narkotika-helvete. Men mamma Wenche ga aldri opp drømmen om å se datteren rusfri...

SEOGHØR.NO: Hanne Clausen (34) fra Skotfoss i Telemark velger å være dønn ærlig når hun skriver om sitt tidligere liv som rusmisbruker og narkoman.

EKS-NARKOMAN: Hannes største drøm er å være sterk nok til å fortsette livet som rusfri. Hun elsker å gå tur med sin Bichon Frisee-hund Hercules. Foto: SVEND AAGE MADSEN/SE OG HØR Vis mer

– 12 år gammel ruset jeg meg første gang. Jeg stjal vin og smertestillende tabletter hjemme, forteller Hanne til Se og Hør.

Mamma Wenche Clausen (57) er hennes viktigste støttespiller på veien mot et normalt liv, men også den som kan fortelle hva du som mor tenker når du oppdager at datteren din er narkoman.

– Det tok tid før jeg skjønte sammenhengen. Hanne var stadig mindre hjemme, og hun var ikke mer enn 16 år gammel første gang jeg lot politiet ha henne i varetekt en natt. Hun hadde ruset seg og stjålet penger, og ble tatt på fersk gjerning, erindrer Wenche.

Saken fortsetter under bildet.

 

Rusen viktigst

Hanne var akkurat ferdig med barneskolen den sommeren hun prøvde hasj for første gang.

– I dag nøler jeg ikke med å si at det å prøve hasj er som å åpne den første porten til helvete, advarer 34-åringen, som bare var 16 år gammel da hun prøvde heroin for første gang.

– Jeg har ADHD, og opplevde i starten rusen som medisin. Men jeg lurte ingen andre enn meg selv, fastslår Hanne, som i 20 år hadde narkotika som det viktigste i livet sitt.

Cellegift

Hanne legger ikke skjul på at hun har levd et hardt liv, med psykoser som i perioder gjorde at hun mistet all kontakt med virkeligheten. Narkotika var viktigere enn foreldrenes kjærlighet, og etter hvert også viktigere enn hennes to døtre.

I dag sliter hun med angst, og hun har store smerter i kroppen på grunn av hepatitt C.

– Jeg ble smittet av en uren sprøyte i 2008, men visste ikke at jeg var syk før leveren min var ødelagt. Nå får jeg cellegift i like sterke doser som en kreft-pasient. Det er tungt, men jeg håper medisinene gjør meg frisk, forteller hun.

Solgte stoff

IKKE ROSABLOGGER: Hannes historie er mørk og tragisk, men det å fortelle hjelper henne videre i kampen for et rusfritt liv. Hun er ikke akkurat noen rosablogger. Foto: SVEND AAGE MADSEN/SE OG HØR Vis mer

Hanne angrer på at hun valgte rus fremfor skolen.

– Til å begynne med stjal jeg skolebøker for å selge dem videre. Jeg gjorde noen halvhjertede forsøk på å få meg en utdanning, men sluttet med det samme stipendiet var på konto.

Etter hvert solgte hun også narkotika for å finansiere eget forbruk.

Les også: Madelen mistet håret som fireåring.

– Vi så hva som skjedde, og følte oss maktesløse. Likevel tok det lang tid før jeg klarte å
erkjenne at datteren min var narkoman, innrømmer Wenche.

Tvangsinnlagt

UNG DEBUT: Hanne var 12 år gammel første gang hun ruset seg på vin og piller. Senere gikk hun over til sterkere stoffer ... Foto: PRIVAT/SE OG HØR Vis mer

Uken før Hanne fylte 18 år gikk foreldrene hennes rettens vei for å få henne tvangsinnlagt til avrusning.

Foreldrenes handling sjokkerte henne, men pappas trøstet henne med ordene: «Det gjør vondt helt ned i stortåen min. Men vi gjør det for å redde livet ditt».

- Det var forferdelig. Jeg gråt og tryglet om å få bli igjen hjemme, og var så livredd at jeg lovet aldri mer å ruse meg igjen, husker Hanne.

– Tvangsbehandling er tøft, men til syvende og sist redder det liv. Jeg ser ingen grunn
til at det skal eksistere aldersgrenser, sier Wenche, som mener flere narkomane burde vært behandlet med tvang.

Les også: Anne-Marte gråt da hun så hvordan broren hadde det.

Hanne er enig, men påpeker også at det ikke nytter med behandling uten skikkelig oppfølging.

Ingen kontroll

– Jeg har aldri sprukket under avrusning, men tiden etterpå var fryktelig – og ensom. Ingen av mine gamle venner brydde seg, det var som om jeg er uinteressant som person. Helt til jeg valgte narkotikaen igjen, understreker Hanne, som i dag har kuttet all kontakt med rusmiljøet.

Gjennom årenes løp var hun på behandling seks ganger.

Men rusen har en tiltrekningskraft hun ikke hadde kontroll over.

Saken fortsetter under bildet.

STERKE SAMMEN: Wenche Klausen fra Skien er glad hun aldri ga opp drømmen om å se datteren Hanne rusfri. Etter 20 år i frykt kan hun endelig sove godt om natten. Foto: SVEND AAGE MADSEN/SE OG HØR Vis mer

– Jeg har sprukket når jeg har hatt det for bra, i et sykt håp om at rusen ville gjøre ting enda bedre. Men jeg har også ruset meg når jeg har følt behov for å få fri fra alt, eller når jeg har møtt for mye motgang. Innerst inne vet jeg selvfølgelig at det ikke er sant, men stemmene i hodet mitt forteller meg det motsatte. Disse indre demonene har en ekstremt sterk overtalelsesevne.


Anger, skam og skyld

Hanne blogger om sitt nye liv, og deler erfaringer fra sitt gamle på bloggen Hannesvei.

Tilbakemeldingene på Hannes sterke blogginnlegg viser at hun ikke er alene. Hun føler seg naken når hun skriver, og vet at hun blottlegger seg selv.

– Det er min historie, som jeg forteller først og fremst for min egen skyld. Jeg skjemmes ikke over den jeg er, eller den jeg har vært. Samtidig plages jeg også med anger, skam og skyld over ting jeg har gjort, innrømmer Hanne.

Ett år etter at hun valgte å leve videre som rusfri, er det i ferd med å gå opp for henne hva livet har kostet. Ikke først og fremst i penger.

Savner døtrene

Det er tapt samvær med døtrene som volder mest sorg. De er under barnevernets ansvar. Hanne får bare se dem én gang i måneden, men de er alltid i tankene hennes.

– Det er åtte år siden jeg overlot jentene mine til andre. Jeg gjorde det frivillig, i håp om at det var det beste både for dem og meg. I dag skjønner jeg at hvert minutt vi er sammen er verdifullt. Nå våger jeg til og med drømme om at vi skal få være mer sammen, smiler Hanne.

Saken fortsetter under bildet.

MISTET BARNA: Hanne angrer på at hun valgte et liv i rus fremfor barna sine. I dag har hun kontakt med dem én gang i måneden. Foto: PRIVAT/SE OG HØR Vis mer

– Det har vært noen tunge år. Men jeg har aldri gitt opp håpet om at du en dag skulle være rusfri. Jeg er stolt av hvor fint du har det, og hvor flott du klarer deg, sier Wenche.

Vondt tema

For første gang på mange år føler Wenche at hun kan slappe av, uten å frykt for at politiet ringer på døren for å fortelle at datteren er død.

Wenche stryker datteren over kinnet.

Døden er et tema det er vondt å snakke om. Hanne har vært i så mange begravelser at hun ikke orker tanken på flere.

– En av mine beste venninner kastet seg foran toget. Hun hadde gitt opp alt håp. Også jeg har forsøkt å ta livet mitt noen ganger. I dag er jeg glad for at jeg mislyktes.

LES OGSÅ: Ove fikk baby - og kreft