Johanne Auran Pettersen (24) fra Trondheim hadde vært på byen med venner i Brønnøysund, da hjerneslaget helt uten forvarsel rammet henne.
- Vi var på vei hjem, på jakt etter nattmat. Jeg skulle ringe etter taxi, men plutselig var fingrene mine ute av stand til å finne de riktige tastene, forteller Johanne.
Brått sviktet beina. Hun snublet, og endte livløs på hodet i en hage. Der lå hun i over tre minutter, før noen fikk kontakt med henne. Politiet dukket opp etter hvert. De hadde fått melding om at det lå en full person på bakken.
- Vennene hadde fått liv i meg, men jeg mumlet bare da jeg forsøkte å fortelle politiet hva som hadde skjedd. Jeg følte meg helt tom i hodet, og lette etter ord. Men det var jo ikke i noens tanker at jeg, som 23-åring, hadde hatt et hjerneslag, forteller Johanne, som kviknet til og dro hjem for å sove.
Fant ikke ordene
- Morgenen etter ville jeg gjerne prate om det som hadde skjedd. Men heller ikke nå fant jeg ordene. Jeg følte meg kvalm og hadde fryktelig vondt i hodet.
Johanne husker at sønnen Isak (4) lurte på om hun var syk, og følte seg plutselig som verdens dårligste mor.
- Fikk sjokk da kroppen min kollapset
- Først da jeg forsøkte meg på et smil i speilet, så jeg at ansiktet mitt var helt skjevt og asymmetrisk. Og situasjonen ble ikke bedre da noen i familien sa at jeg så ut som en slagpasient.
Livredd
Legevakten sendte henne raskt videre til sykehuset i Sandnessjøen med ambulansefly. De første undersøkelsene var resultatløse. Men ytterligere MR-undersøkelser avslørte at Johanne hadde hatt marginene på sin side.
Det var tydelig dødt arrvev på de steder i hjernen der blodproppen hadde festet seg.
- Jeg ble livredd. Min første frykt var at jeg aldri skulle se Isak vokse opp. Så gikk det opp for meg hvor heldig jeg hadde vært, ettersom hjerneskadene bare hadde ført til en stor kraftsvekkelse på høyre side. Men jeg var fast bestemt på å trene meg opp igjen slik at jeg kunne ta livet mitt tilbake.
Tenkte på sønnen
24-åringens første ønske var å komme seg fra Sandnessjøen til Trondheim slik at hun kunne være i nærheten av sønnen. Hun forteller at Isak både var redd og skeptisk de første gangene han besøkte henne på sykehuset. Han var jo vant til å ha mamma i nærheten.
- Det eneste han visste om sykehus var at de hadde en røntgenmaskin. Den hadde han vært i selv, de gangene armen hans hadde gått ut av ledd. Noe han visste gjorde fryktelig vondt.
Skynder seg langsomt
Johanne er utdannet gymlærer, så hun har alltid vært motivert for å trene.
- Jeg måtte ta et skritt av gangen. Korte turer til å begynne med, før jeg etter en måned klarte å gjennomføre min første løpetur. I dag er formen som før, men jeg blir fort sliten av å forholde meg til store forsamlinger, mye lyder, lys og farger.
Føllet mistet mamma på tragisk vis. Emma (21) ble redningen
I dag vet hun at infarktet var plassert slik at det ikke skadet et sentralt område av hjernen. Men Johanne kan fortelle om en tid der det ikke var mulig å finne riktig ord på klesklypen logopeden holdt frem for henne.
- Jeg tenker ofte på hvor ille det ville vært om jeg hadde hatt en blødning eller om blodproppen hadde satt seg fast direkte i språksenteret eller i bevegelsessenteret. Bare tanken på hva som da kunne skjedd, får meg til å grøsse.
Kan ramme alle
Mammaen til Isak forteller sin sterke historie fordi hun ønsker å gjøre flest mulig oppmerksom på at også unge mennesker kan bli rammet av hjerneslag.
Faktorer som kan ha ført til blodproppen i hjernen, er hennes medfødte mutasjon som hemmer protein C i å bryte ned blodpropper, og at hun siden 15-årsalderen har brukt en type P-piller med høye doser østrogen. Hun ber alle være oppmerksomme på symptomer som kan minne om et hjerneslag, også hos den yngre generasjon.
Priser hverdagen
Nå er det fem måneder siden slaget. Selv om den fysiske formen til Johanne nesten er som før, sliter hun innimellom med å konsentrere seg.
- Til å begynne med hadde jeg ofte kortere lunte da jeg ble sliten. Nå tar jeg meg selv i det, jeg er kanskje blitt litt vel tålmodig. Men Isak får oftere enn før høre hvor glad jeg er i ham. Etter det jeg har vært gjennom, tar jeg ikke lenger de små hverdagslige tingene for gitt.
LES OGSÅ:
