SAMMEN IGJEN: I høst
vandret Ash
Bahador
og jeg i
fjellene i 9–10 timer
hver dag for å
klare å nå toppen.
I 1993 gjorde
vi det
samme,
da var Ash
en fattig gutt uten
sko som skulle
hjelpe meg over
fjellen. Foto: Privat
SAMMEN IGJEN: I høst vandret Ash Bahador og jeg i fjellene i 9–10 timer hver dag for å klare å nå toppen. I 1993 gjorde vi det samme, da var Ash en fattig gutt uten sko som skulle hjelpe meg over fjellen. Foto: PrivatVis mer

Se og Hørs redaktør - tjukkeste mann i Himalaya:

- De sa jeg ikke ville klare det, så jeg dro

– På 1990-tallet var jeg og kona på 5416 meters høyde i Himalaya-fjellene. I høst ville jeg tilbake. Men jeg veide nesten 160 kilo.

(Se og Hør): Overvektig. For over ett år siden kom familie, venner og kolleger og sa til meg: – Ulf, nå er du blitt for tjukk. Vi er engstelige for helsa di. Vektnålen pekte på over 170 kilo. – Ulf, husk at dette ikke bare handler om deg. Du har kone og tre barn.

Helseproblem. Tidligere i år ble jeg spurt om å ta over som ansvarlig redaktør i Se og Hør. I den anledning fortalte jeg om mine utfordringer. Som lørdagsgjest i Dagsrevyen og i et portrettintervju i Dagsavisen, var jeg åpen om det tabubelagte helseproblemet. Siden den gangen har jeg mottatt mange støttende ord fra leserne.

Foto: Se og Hør
Foto: Se og Hør Vis mer

Ville tilbake. For å motivere meg til aktivitet, brukte mine venner Himalaya som utfordring. Seks av dem skulle ta seg fri en måned og bli med på turen, hvis jeg begynte å trene. I 1993 hadde jeg gått over fjelltoppen Thorangla Pass i Himalaya med min kone. Den gangen møtte jeg en fattig gutt på risåkeren, som ble en god venn. Jeg hjalp ham økonomisk til å bygge et lite guesthouse.

Så kom skjelvet. For to år siden raste huset hans sammen i det store jordskjelvet som ødela store deler av Nepal. Jeg hadde ikke møtt Ash og hans familie på alle disse årene. Nå skulle mine venner og jeg besøke gjestgiveriet og bo der et par dager med familien. Og Ash skulle hjelpe oss til å komme over Thorangla Pass i Annapurna igjen – 5416 meter over havet.

Den store reisen. I oktober satte jeg meg på flyet til Katmandu med mine venner. Legen mente jeg burde vente med å reise til jeg hadde gått ned mer i vekt. Vektnålen viste i underkant av 160 kilo. Hjerteundersøkelsene viste at pumpa fungerte bra. På flyet måtte jeg skjøte sikkerhetsbeltet med et nytt for å få plass. Det var ingen atlet som skulle opp i fjellene.

TIL TOPPS: Støttegruppa: Ulf (t.v.),
Trond Stray, Thomas Ness, Bjørn Heier,
Karl Petter Hjellen og Audun W Iversen.
Foto: PRIVAT
TIL TOPPS: Støttegruppa: Ulf (t.v.), Trond Stray, Thomas Ness, Bjørn Heier, Karl Petter Hjellen og Audun W Iversen. Foto: PRIVAT Vis mer

Tjukkas. 18. oktober snørte vi på oss fjellskoene, men jeg hadde ikke rukket å gå ut av jeepen før lokalbefolkningen stimlet sammen rundt meg. De ville ha bilde med den tjukke mannen. Ingen trodde jeg hadde en mulighet til å komme meg opp. Jeg må innrømme at angsten kom krypende. Var dette lurt? I tillegg så jeg opp på fjelltoppene som var 5000 meter høye. Så høyt skulle jeg. Jeg begynte å gå sakte med små skritt, og etter hvert ble utgangspunktet vanskelig å skimte. Det gikk ikke fort, men det gikk fremover og oppover.

MED KONA: Kona mi, Hanne
Jonassen, og jeg
sammen på min første
tur i Himalaya i 1993. Foto: Privat
MED KONA: Kona mi, Hanne Jonassen, og jeg sammen på min første tur i Himalaya i 1993. Foto: Privat Vis mer

Snakkis. Alle gikk forbi meg. Jeg passerte aldri noen. Men i hver landsby jublet de da jeg ankom. Jeg hadde blitt dalens snakkis. Innbyggerne veddet på om jeg ville klare det. I startfasen var oddsen 50–1. Og alle ville ha bilder. Etter nesten tre uker i fjellene, nærmet jeg meg faktisk toppen.

LAGT INN: På vei inn på Ullevål
sykehus etter å ha besvimt på badegulvet
med nyresvikt og magesår. Foto: Privat
LAGT INN: På vei inn på Ullevål sykehus etter å ha besvimt på badegulvet med nyresvikt og magesår. Foto: Privat Vis mer

Vi nådde målet. Siste etappe startet tre om morgenen. Bak meg lå det et lass med svette. På toppen var det lagbilde og full jubel. Nå skulle vi ned og det var det ingen som hadde tenkt så mye på. 1800 meter ned – før det var mulig å finne overnatting. Nedturen var det brukt lite tid og krefter på å planlegge. Og det fikk sin pris. På grunn av overbelastning gjorde gåstavene at jeg fikk vondt i håndleddene. En lege hadde gitt meg Ibux og Voltaren hvis jeg fikk problemer med beina. Pillene ble brukt for å dempe smerten i håndleddet. Alt i alt gikk likevel hele turen til Nepal knirkefritt.

Alvorlig syk. De virkelige problemene dukket opp da jeg kom hjem. En tirsdag i november følte jeg meg uvel og ble hjemme fra jobben. Jeg trodde det var omgangssyke, men i løpet av ettermiddagen finner kona mi meg bevisstløs på badet. Alle trodde jeg hadde fått hjerteinfarkt og jeg ble hentet i ambulanse. Diagnosen var nyresvikt og magesår på grunn av medisinene. Og med sykehusinfeksjon i foten og fire dager innlagt, var kanskje helseeffekten ikke den beste..? Selv om vektnålen nå viser i underkant av 150 kilo.

Ett lite skritt. Det er ikke alltid det å nå toppen som er det vanskeligste. Men ved å sitte med hendene i fanget, kommer man heller ingen vei. Det å gå ned i vekt, er ikke lett. Det er bare å kjempe videre. Nå står julen for døren og fristelsene er plassert på bordet. Men jeg må videre ned i vekt. Heldigvis har Himalaya og Ash lært meg én ting: Ta ett lite skritt av gangen.

Takk for all støtte.

HA EN GLEDELIG JUL OG ET GODT NYTTÅR!

Vil du se mer fra turen - sjekk Facebookgruppen «Urban Boys at Annapurna».

Lik Se og Hør på Facebook

Meld deg på vårt kjendisvarsel! Ønsker du siste nytt om kjendis og underholdning rett i innboksen? Meld deg på vårt kjendisvarsel og få siste nytt rett i innboksen.