STOLT : Anne Gro Aasbø (58) fra Risør ble født lenge etter krigen.  I boken "Krigsseilernes barn" forteller hun om mobbing og  fordommer mot havarerte sjøfolk. Moren Else Heimstad bor fremdeles i "Konvoibyen" - og er trolig den eneste i Norge med en luftvernkanon i hagen.
 Foto: SVEND AAGE MADSEN/SE OG HØR
STOLT : Anne Gro Aasbø (58) fra Risør ble født lenge etter krigen. I boken "Krigsseilernes barn" forteller hun om mobbing og fordommer mot havarerte sjøfolk. Moren Else Heimstad bor fremdeles i "Konvoibyen" - og er trolig den eneste i Norge med en luftvernkanon i hagen. Foto: SVEND AAGE MADSEN/SE OG HØRVis mer

De kalte henne for «konvoirotta»

Erik Bye var hennes venn, og god til å trøste når barna kalte Anne Gro for «konvoirotta» - fordi foreldrene hennes kjempet for krigsseilernes sak.

SEOGHØR.NO: Anne Gro Aasbø (58) fra Risør ble født lenge etter krigen. Likevel opplevde hun mer enn de fleste, med hensyn til etterdønninger og havarerte sjøfolk.

Pappa Leif Heimstad (1920–2010) seilte ute under hele krigen. Han kom hjem med arr på sjelen og ødelagte nerver.

– Pappa fortalte aldri noe om det han hadde opplevd. Men vi barna opplevde jo hvordan marerittene kom med søvnen, sier Anne Gro.

Saken fortsetter under bildet.

MOBBET: Anne Gro Aasbø glemmer aldri hvor vondt det var å oppleve at barna ropte «konvoirotta» etter henne da familien flyttet til Risør. Mamma Else Heimstad tok opp mobbingen med skolens lærere, men møtte ingen forståelse. Monumentet i bakgrunnen er reist til krigsseilernes ære. Foto: SVEND AAGE MADSEN/SE OG HØR Vis mer

I dag vet hun at faren drømte om torpederinger og lugardører som gikk i vranglås mens skipet sank. Andre netter var det flyangrep og ubåter som fikk ham ut av soverommet – på jakt etter en redningsvest.

«Jeg husker jeg så torpederte sjøfolk ligge der i den iskalde sjøen med redselen meislet fast i ansiktene sine, og de strakte hendene mot oss for å få unnsetning. De øynet håp om redning når de så oss, men vi måtte seile forbi. La dem ligge igjen», fortalte Leif i et intervju flere tiår senere.

Hemmelig forlovet

Mamma Else Heimstad (91) sitter ved siden av henne når hun forteller. Hortens-jenta Else var bare 15 år gammel da hun i 1939 i hemmelighet forlovet seg med han som etter krigen skulle bli hennes mann.

– Han dro til sjøs julaften 1939, og kom ikke tilbake til Norge før i februar 1947. I løpet av krigsårene fikk han bare ett brev fra meg, mens jeg fikk ett fra ham. Og ettersom jeg var venninne med søsteren hans visste jeg at heller ikke de hørte noe fra sønnen sin i disse årene, sier Else.

Saken fortsetter under bildet.

SKILT AV KRIGEN: Hortens-jenta Else var bare 15 år gammel da hun i 1939 i hemmelighet forlovet seg med Leif - men de fikk ikke anledning til å gifte seg før krigen var over. Foto: PRIVAT/SE OG HØR Vis mer

Mannen som kom hjem etter å ha kjempet for Norge i over syv år, var ikke den samme som forlot hjembyen. Han var blant de heldige som aldri ble torpedert, men likevel hadde han sett og opplevd ting han aldri orket snakke med familien om.

Else og Leif giftet seg i mai 1947, og ble i rask rekkefølge foreldre til Odd, Tom og Jørn. Lillesøster Anne Gro ble født i 1957.

Tøff kamp

Politikernes dårlige behandling av krigsseilerne er et mørkt kapittel i norsk historie. For mens «gutta på skauen» ble feiret som helter med flagg og jubelrop i dagene etter frigjøringen var det ingen som ropte «hurra» for gutta som hadde levd med nervene i helspenn i de samme årene.

Saken fortsetter under bildet.

KRIGSSEILER: Pappa Leif Heimstad (1920–2010) seilte ute under hele krigen. Han kom hjem med arr på sjelen og ødelagte nerver. Datteren Anne Gro ble født i 1957. Foto: PRIVAT/SE OG HØR Vis mer

Leif visste bedre enn de fleste hvordan det var å leve med det «uvisse», det aldri å vite om skipet som fraktet flybensin og bomber ville bli torpedert.

Da han etter hvert fikk beskjed om at han var syk og ikke lenger kunne seile til sjøs, fikk han en ukes lønn, og havnet i køen av arbeidsledige sammen med de andre utstøtte. Men Leif var heldig, han fikk jobb som montør i e-verket, og hadde både kone og familie.

En ny kamp

Til tross for at han hadde sine egne problemer, viste Leif en hele tiden en enorm forståelse når han så hvordan mange av de andre krigsseilere slet.

Sammen med Else startet han det møysommelige arbeidet med å lage et register over krigsseilerne. I løpet av to år hadde de over 3500 navn i arkivet.

– Arbeidet innebar etter hvert mye reising, og kostet med enn vi tjente. Det endte med at jeg «lånte» meg arveløs for å drive det vi oss imellom kalte et «mottakssenter» for krigsskadde sjøfolk, forteller Else.

Saken fortsetter under bildet.

FAMILIEN 1967: Else og Leif giftet seg i mai 1947, og ble i rask rekkefølge foreldre til Odd, Tom og Jørn. Lillesøster . Anne Gro ble født i 1957. Broren Tom døde av kreft da hun var 11 år gammel, Foto: PRIVAT/SE OG HØR Vis mer

Anne Gro var liten, men glemmer heller aldri de mange søvnløse nettene hvor de ukjente banket på vinduet – i håp om en kopp kaffe og noen å prate med.

– Mer enn en gang måtte vi søsken ut av rommene våre. Mor og far kunne ikke sende fra seg en skjelvende kar som ba om ei hand å holde i. Men først ble de sendt på tur i badekaret slik at de var rene når de kom ned i stuen, minner 57-åringen.

Vi går om bord

Med årene ble både hun og brødrene mer og mer engasjert i arbeidet foreldrene drev. For de gjorde ikke forskjell på folk, enten de kom som uteliggere eller høyere marineoffiserer. Krigsårenes redsler preget dem alle.

Forfatteren Per Hansson (1922 – 1982) og NRK-legenden Erik Bye (1926 – 2004) ble etter hvert viktige støttespillere for ekteparet og krigsseilerne.

Julaften 1967 ble et helt folk rørt av TV-programmet «Vi går om bord», hvor krigsseilernes tøffe virkelighet for alvor satt på dagsorden.

– Jeg var 11 år på denne tiden. Broren min Tom, døde av kreft, uten at vi barn ble dratt inn i sorgarbeidet. Det ble på en måte de voksnes sorg, og nok en gang noe det ikke ble snakket så mye om, sier Anne-Gro, og viser frem familiebildet i morens stue.

Det er et stort tomt felt der broren skulle stått.

En trygg havn

Konvoybyen i Risør ble krigsseilernes eget hjem, bygget for innsamlede midler. Her var det fredelig og rolig, ledige tomter som raskt kunne bebygges – og ikke minst var det langt til nærmeste vinmonopol.

Saken fortsetter under bildet.

Anne Gro Aasbø (58) fra Risør ble født lenge etter krigen. Likevel opplevde hun mer enn de fleste, med hensyn til etterdønninger og havarerte sjøfolk. Pappa Leif Heimstad (1920-2010) seilte ute under hele krigen, og han var en av mange som kom hjem med arr på sjelden og ødelagte nerver. Vis mer

Havnen de slitne sjømennene drømte om etter å ha krysset verdenshavene ble bygget med syv hus og 28 leiligheter.

Kong Olav foretok den høytidelige innvielsen den 16. desember 1968. Per og Else var de første som flyttet inn, for å være vaktmestere og omsorgspersoner.

For mange ble konvoibyen siste stopp, før de seilte videre mot evigheten. Og det er ikke til å legge skjul på at mange av de opprinnelige beboerne ikke passet inn i et samfunn hvor det ikke var bruk for utslitte sjømenn som jaget krigens mareritt på flukt med sprit og tabletter.

De fleste i Risør tok vel imot krigsseilerne, men det manglet ikke på protester. Noen mente det fikk være nok at krigsseilerne hadde fått sin pensjon, om de ikke også skulle få hjelp til
bolig. Andre mente det var galskap å samle så mange krigsskadde mennesker på ett brett.

Konvoirotta
Anne Gro sto på en måte både utenfor og i selve stormen. Brødrene hennes var store nok til å klare seg selv da foreldrene flyttet til Risør.

Hun måtte klare seg alene, og noen av hennes nye klassekamerater la ikke skjul på hva foreldrene deres mente om Sørlandsbyens nye innbyggere.

– De ropte «konvoirotta» etter meg. Jeg gikk for meg selv i skolegården. Hjemme fant jeg en krok i kjelleren og jeg skjulte meg der for å gråte ut når ingen så meg, sier Anne Gro.

Else tok selvsagt opp mobbingen med skolens lærere, men møtte absolutt ingen forståelse.

– Mamma fikk beskjed om at mobbing var noe jeg måtte regne med, ettersom det var vi som var ansvarlig for å ta «skitten» ned til Risør, sier 57-åringen om de deler av miljøet som møtte nyinnflytterne med motarbeidelse og baksnakking i stedet for positiv støtte.

Krigsseilernes barn

For første gang siden hun kom til Risør velger hun å snakke om sine traumatiske opplevelser i barndommen. Og hun vet at hun ikke er den eneste som har måttet tåle denne behandlingen.

Saken fortsetter under bildet.

KONVOYBYEN: Dette skiltet i Risør ble laget til bydelen som ble bygget for å hjelpe slitne krigsseilere med et sted å bo. Foto: SVEND AAGE MADSEN/SE OG HØR Vis mer

I boken «Krigsseilernes barn» har nemlig forfatter Oddvar Schjølberg (66) fra Helgeroa fått mange til å fortelle sine historier. Det er blitt en rystende beretning.

– Innbyggerne i Konvoybyen var en fargerik forsamling. Men som barn kan jeg aldri huske at noen av dem gjorde meg utrygg. Selv de største og mest aggressive fulgte lydig med når de ble holdt i hånden av en liten pike.

Hedret av kongen

Leif og Else planla å flytte hjem igjen til Horten når Konvoibyen var vel etablert, men slik ble det aldri …

Og selv om begrepet «Konvoibyen» for de fleste i dag er like glemt som de alkoholiserte og nerveslitne krigsseilerne følte seg da de kom hjem etter å ha kjempet for Norges frihet, ligger boligene der fremdeles.

– Noen spør om jeg ville gjort det samme igjen, sier Else.

– Svaret er nei. Noe annet ville være å lyve. Arbeidet vi gjorde gikk veldig ut over barna.

Saken fortsetter under bildet.

ENGASJERT: Kong Olav var imponert over arbeidet Leif Heimstad (t.h.) og hans gode hjelpere gjorde for å bygge "Konvoibyen" i Risør. Kongen foretok selv den høytidelige åpningen. Foto: PRIVAT/SE OG HØR Vis mer

Selv om Anne Gro gjerne skulle hatt mer av foreldrenes tid og oppmerksomhet da hun vokste opp, legger hun ikke skjul på at det er med stolthet hun ser på diplomene Kong Harald undertegnet da han i 2007 utnevnte ekteparet til Riddere av St. Olavs orden.

- Jeg var på Slottet for å takke for ordenen. Leif orket ikke. Han var for syk, sier Else, som fikk oppleve 53 års ekteskap med sin store helt.

Kanskje den eneste mann i sivil som Kong Olav rettet seg opp - og gjorde honør til.

– Jeg var heldig som vokste opp med foreldre som sto opp og engasjerte seg for de svake i samfunnet. Deres holdninger har helt klart vært med på å forme meg som menneske – og som betyr mye for meg i dag. Samtidig har jeg nok litt ekstra omtanke når jeg ser barn som trenger litt ekstra oppmerksomhet.

Anne Gro er gift med Jan Olav (61). Paret bor i Risør, hvor de har fire barn og fem barnebarn.

LES OGSÅ: - Pappa beholdt smilet til det siste