- Det har vært en tøff periode, der jeg har mistet mye av ungdomstiden. Smertene som herjet i kroppen min har vært det aller verste …
Eline Ballestad Dahl (18) fra Porsgrunn i Telemark synes kreftbehandlingen var langt tøffere enn å brekke ryggen.
Tok salto
- Jeg mistet litt perspektiv på fremtiden da jeg ble syk. Bare ordet «kreft» gjør deg usikker på hvor lenge du kan leve, sier Eline.
Det var imidlertid ryggen som ble starten på en svært krevende tid for tenåringen. Hun var 15 år da hun brakk ryggen – på trampoline hjemme i hagen på sankthansaften i 2018.
- Vil alltid være den lille gutten min
- Jeg drev aktivt med cheerleading. Da er trampoline et godt apparat å trene på. Jeg tok en baklengs salto. Det har jeg gjort hundrevis av ganger før, men så plutselig gikk det galt …
- Jeg var nokså sliten, og så presset jeg meg selv for mye. I hodet mitt var tanken «en til, en til, en til». Før jeg visste ordet av det datt jeg på en måte på nakken, mellom skulderbladene mine. Jeg hørte at det bare knakk, og så ble jeg helt stiv. Jeg fikk veldig vondt i ryggen …
Eline kom seg inn og fikk kravlet seg til sengs mens hun knasket smertestillende. Hun hadde ingen mistanke om at det var brudd.
Men trampolineulykken skulle vise seg å være mer alvorlig enn hva hun og familien så for seg.
- Tøft å se gutten vår lide
Uvitende
Selv om Eline oppsøkte lege kort tid etter uhellet, og fikk beskjed om at hun måtte ta tiden til hjelp, gikk det et helt år før hun fikk påvist bruddet.
I hele denne perioden trente Eline nesten som før, men nå med sterke ryggsmerter.
- Det er helt utrolig at ingen oppdaget bruddet. Det leget seg selv mens jeg var helt uvitende, sier hun.
Men om ikke en brukket rygg skulle være nok for den eller så positive jenta, så fikk Eline nesten samtidig en annen dyster beskjed. Det viste seg at hun var rammet av kreft.
- Jeg har ikke akkurat hatt flaksen på min side. Det tok også tid før legene fant ut at jeg hadde fått kreft.
Eline hadde da startet på videregående og var plaget av en halsbetennelse som ikke slapp taket. Det var opptakten til den alvorlige sykdommen.
- Jeg har stirret inn i et mørke
- Jeg presset meg så hardt som mulig for å møte på skolen, slik at jeg ikke fikk for høyt fravær – til tross for at jeg var nesten kronisk feberplaget. Jeg klarte ikke å trene cheerleading, og var veldig lite sosial. Jeg forsto ikke hvorfor jeg var tappet for krefter, for da visste jeg ikke hva som feilte meg.
Eline gikk flere måneder med feber, vondt i halsen og utmattelse før hun ble tatt på alvor.
Mamma Anne Ballestad (45) ga seg ikke før legene hadde funnet ut hva som var galt med datteren.
- Halsen og ørene ble sjekket gang på gang. Etter at både blodprøver og MR-bilder ble tatt, så var det ingenting galt å se, men jeg insisterte på at legene måtte komme til bunns i hvorfor Eline var så syk, forteller mamma Anne.
- Nå er det bare meg igjen
Redsel
Til slutt ble det tatt en biopsi av halsen. Legene mente alt ikke var som det skulle med skjoldbruskkjertelen.
Den ble derfor operert vekk, men kort tid etterpå fikk Eline vite at grums i kjertelen hadde forårsaket at hun hadde utviklet kreft. Hun ble raskt satt på cellegiftkur.
- Jeg var redd for å ligge med cellegift og ikke fungere før jeg plutselig hadde vært død, forteller 18-åringen.
Den frykten ble fanget opp av familie og venner. De tok godt vare på Eline da sjokkbeskjeden kom.
Tiden etter kreftbehandlingen har også vært tung. Da har Eline følt at det har vært ekstra godt å ha søsteren Frida (11) i nærheten.
- Støtten fra lillesøster betyr alt. Hun er veldig snill og forståelsesfull. Det var Frida som først startet med cheerleading, og det var også sånn jeg startet. Vi er like glade i idretten begge to, forteller Eline.
Hun var et lovende idrettstalent som cheerleader, og hadde også solid bakgrunn fra turn.
- Utrolig at jeg overlevde
Blitt trener
- Sykdommen gjorde at jeg måtte gi meg, og det ble på mange måter en sorg. Fellesskapet og alt vi gjør på trening ble et savn, likeså draktene og sløyfene i håret. Jeg likte alt med cheerleading!
Selv om helsen tvang Eline til å slutte, er hun fortsatt aktiv i miljøet, og trener et barnelag i den samme klubben.
- Det gir meg utrolig mye glede og energi, fordi det har vært krevende å oppleve så mye sykdom. Jeg føler at jeg har mistet store deler av ungdomstiden min, i forhold til både skolegang og idretten min som jeg var så glad i.
Eline gleder seg over at hun fant veien tilbake ved å bli trener.
- Nå kan endelig livet gå videre. Formen er bedre, og jeg har en hobby jeg elsker. Før savnet jeg å høre hvordan publikum roper, følelsen når du går av matta, når alle lagene har gjort sitt og venter på at dommerne skal rope opp plasseringene. Noe av det samme kjenner jeg på som trener, heldigvis.
En god støttespiller har Eline også i kjæresten Sander Borgeraas (20).
- Han er en veldig fin fyr. Det føles godt å kjenne på en følelse av lykke etter all motgangen!
