FAMILIEBILDET: Dette er det eneste bildet av Jeanette Axelsen  og Glenn Johansen med de tidligfødte tvillingene Mariell (t.v.) og Michelle utenfor kuvøsen. Bare ett av barna kom levende hjem fra sykehuset.
 Foto: PRIVAT/SE OG HØR
FAMILIEBILDET: Dette er det eneste bildet av Jeanette Axelsen og Glenn Johansen med de tidligfødte tvillingene Mariell (t.v.) og Michelle utenfor kuvøsen. Bare ett av barna kom levende hjem fra sykehuset. Foto: PRIVAT/SE OG HØRVis mer

Bare en av tvillingene kom levende hjem fra sykehuset

– Det går ikke en dag uten at jeg savner henne, sier Mariell fra Akershus om søsteren som ikke overlevde etter den tidlige fødselen.

SEOGHØR.NO: I 20 år har Mariell Axelsen Johansen (20) fra Vinterbro i Akershus levd uten tvillingsøsteren Michelle. 

– Det går ikke en dag uten at jeg savner henne, eller tenker på hvordan vi ville hatt det hvis vi begge hadde fått leve, sier Mariell.

Selv om hun vokste opp med storebror Kenneth (24) og lillesøster Iselin (18), er det først og fremst tanken på hvordan livet ville vært med en enegget tvilling som opptar henne.

– Som liten trodde jeg at Michelle holdt opp en av stjernene på himmelen. Hun så ned på oss sammen med alle dem som ikke levde lenger. I fantasien følte jeg også hun vokste og utviklet seg – akkurat som meg, sier Mariell om søsteren hun aldri ble kjent med, men som alltid vil være en del av henne.

ENSLIG TVILLING: I 20 år har Mariell Axelsen Johansen levd uten tvillingsøsteren sin. Ofte føler hun at hun på en måte lever for to. Foto: MORTEN EIK/SE OG HØR Vis mer

Søsterens død

Mariell blir aldri lei av å høre historien om «mirakelet» som skjedde den dagen tvillingsøsteren døde.

– Tilstanden min var også kritisk de første månedene jeg lå på sykehuset. Men mamma har ofte fortalt meg hvordan hun følte at Michelle i det hun døde, overførte sin styrke til meg.

- Med hennes krefter var det som om jeg i løpet av noen timer ble både sterkere og friskere. Det ga mamma og pappa håp om at jeg ville overleve, sier 20-åringen.

Jeanette Axelsen (46) og Glenn Johansen (47) får tårer i øynene når de hører datteren fortelle. De er ikke lenger samboere. Men historien om de bitte små tvillingenes kamp for å overleve høsten 1995 vil de alltid ha felles. 

– Jeg visste jeg ville få to jenter, og hadde så smått begynt å handle klær til dem. Men jeg var på ingen måte forberedt på at barna skulle komme så fort, minnes Jeanette.

VEIDE 654 GRAM: Mariell veide bare 654 gram første gang hun fikk hvile ved mammas bryst. Foto: PRIVAT/SE OG HØR Vis mer

Små føtter – dype spor

Hun kjemper mot følelsene og tårene. Smerten er der, og den vil alltid være der. Små føtter setter dype spor, uansett hvor raskt de vandrer videre. Det var en infeksjon som startet den rekordtidlige fødselen. Vannet gikk da Jeanette ble kjørt til sykehus i naboens bil, før hun ble fraktet videre til Rikshospitalet i ambulanse.

Les også : Mammas giftering gikk med letthet rundt Lottes arm

– Alt ble gjort for å stanse fødselen. Men jentene mine hadde ikke tid til å vente. Jordmoren som tok imot dem løp liksom av sted – med ett barn i hver hånd.

Glenn var til stede under fødselen, og fryktet først at begge barna var døde.

– Da legen gratulerte meg med tvillinger, måtte jeg spørre flere ganger om det virkelig var sant at de var i live, sier han.

I hver sin kuvøse

Høsten 1995 ble svært spesiell. Det tok flere dager før det gikk opp for Glenn og Jeanette at kuvøseavdelingen på Rikshospitalet ville være familiens «hjem» de neste månedene, og at pipelyder og alarmer ville være en del av hverdagen.

– Jentene lå i hver sin kuvøse. Jeg gledet meg over at de så ut som de skulle, samtidig som alt var så smått, forteller Glenn. 

SMÅ FØTTER - DYPE SPOR: Tvillingene var tre uker gamle da de ble døpt. Sykehuspresten forrettet også i begravelsen. Foto: PRIVAT/SE OG HØR Vis mer

Det tok over et døgn før foreldrene fikk lov til å ha hudkontakt med prematurbarna sine.

– Jeg ble fornærmet da noen sa at babyene mine så ut som fugleunger. Jeg hadde fått verdens nydeligste jenter, og innså aldri hvor farlig situasjonen var. Legene forberedte oss på at vi kunne miste et, eller kanskje til og med begge. Selv ikke da de begge ble hjerteoperert ville jeg forstå, sier Jeanette.

Døde i mors armer

Hun var hjemme en liten tur den dagen de ringte fra sykehuset for å fortelle at Michelle var i ferd med å dø.

– Hun døde i armene mine. Respiratoren var slått av. Jeg kunne kjenne hvordan det lille hjertet hennes dunket saktere og saktere, til det ble helt stille. Det var som om Michelle fant ut at hun måtte bort for at Mariell skulle få hennes styrke til å overleve, sier Jeanette.

Det var farsdag den dagen Michelle døde, 12. november 1995.

Klarte ikke gi slipp

– Jeg klarte ikke å gi slipp på datteren min. Fikk begravelsen utsatt i det lengste, og var på likhuset daglig. Jeg måtte holde henne i armene mine, om så bare en siste gang, erindrer Jeanette.

Les også : Gutten min veide 510 gram

Tvillingene var tre uker gamle da de ble døpt. Sykehuspresten forrettet også i begravelsen.

– Vi valgte åpen kiste. Michelle hadde på seg dåpskjolen sin, sier Glenn, som er glad for at han orket å bære den lille barnekisten ut av kirken – til datterens siste hvilested.

En tøff start på livet

Mariell fikk en usedvanlig tung start på livet, men gode hjelpere gjorde at hun kom seg over de første kritiske månedene. Hun føler seg heldig, og beskriver foreldrenes innsats som fantastisk.

ET KJÆRT MINNE: Mariell tenker mye på hvordan det ville vært å få vokse opp med Michelle. Hun er glad mamma Jeanette har tatt vare på klærne fra hun var liten. Foto: MORTEN EIK/SE OG HØR Vis mer

– Legene fryktet at jeg aldri ville klare å gå, eller å spise selv. Men mamma og pappa ga aldri opp, og nå er jeg snart ferdig med videregående skole, påpeker 20-åringen.

Hun ble sondematet de første årene, og fikk etter hvert tilbud om å operere inn en knapp på magen slik at hun kunne få maten sprøytet direkte inn i magesekken.

Les også: Ida ble brannskadd da hun tente et stearinlys

– Vi sa nei. Risikoen for å miste nok et barn var for stor. Og selv om det tok uendelig mange timer med tålmodighet, strev og innsats å få henne interessert i mat, lykkes vi til slutt, konstaterer Jeanette.

Fryktet ikke døden

Mariell var to år gammel da hun tok sine første skritt. Hun har en mild grad av CP på grunn av en hjerneblødning, og lungeproblemer etter det lange oppholdet i kuvøsen. Skader på stemmebåndet gjør røsten svak, og hun hører dårlig på venstre øre.

– Det var like vanskelig for meg å fortelle vennene mine at jeg har CP som det er for en alkoholiker å innrømme at han har problemer. Det er jo ikke noen kan se på meg, og jeg føler meg helt normal. Det eneste jeg sliter med er finmotorikken, sier Mariell.

Sammen igjen

Som barn tenkte hun mye på hvordan det ville vært å få vokse opp med Michelle.

KJEMPET SAMMEN: Jeanette Axelsen og Glenn Johansen er ikke lenger samboere, men historien om Mariell og tvillingsøsteren Michelle er noe de alltid vil ha felles. Foto: MORTEN EIK/SE OG HØR Vis mer

– Det har alltid vært naturlig for meg å snakke om henne. Jeg lette desperat etter bilder, og tror jeg har sett nøye på hvert eneste bilde som ble tatt. Vi var så like at ingen kunne se forskjell på oss. Men fikk aldri feiret noen fødselsdager sammen. Som enslig tvilling finner jeg trøst i at vi en dag skal være sammen igjen – som da vi lå inne i mammas mage.

12. november var det nøyaktig 20 år siden Michelle døde.

- Jeg var på graven hennes. Tente lys, og tenkte litt ekstra på søsteren jeg aldri fikk bli kjent med, sier Mariell til Se og Hør.