Jo Nesbø er ikke bare rik, han er en luring også

Jo Nesbø (50) serverer gjerne en løgn eller to om seg selv.

Lutefisk: Jo Nesbø kjenner sin - og Hary Holes - restaurant. Schrøder på St.Hanshaugen i Oslo er kjent for sin julemat.
Lutefisk: Jo Nesbø kjenner sin - og Hary Holes - restaurant. Schrøder på St.Hanshaugen i Oslo er kjent for sin julemat. Vis mer

Det var den dagen snøen kom.

Klokka var tolv på formiddagen, og restaurant Schrøder på St. Hanshaugen i Oslo var allerede fylt med mennesker.

I stamhjørnet til Norges mest kjente førstebetjent, i hvert fall i fiksjonen, står Jo Nesbø og sier akkurat det: At det er her Harry Hole pleier å sitte. På en av de røde stolene, helt inntil veggen ved vinduet med de rosa kappegardinene.

De bor ikke lenger siden av hverandre rett nede i gata. Nesbø har flytta til en fet leilighet på Majorstua med tre flatskjermer og én projektor. Det er luksus han kan tillate seg, ved siden av å reise hvor han vil, og kjøpe alt han har lyst på av filmer, bøker og gitarer. Han er tross alt en internasjonal suksessforfatter. Og Norges rikeste kulturpersonlighet. Nesbø hadde i fjor en inntekt på 8,3 millioner og formue på hele 49 millioner.

Seinere, fra lokalets mørkeste hjørne, opplyst av små juletrær, forteller Nesbø med sin dype, monotone, men likevel raske stemme, hva dagliglivets luksus aldri vil innbefatte:

- Luksushytte, yacht og bil.

Det siste kommer kanskje ikke av nøkternhet, men som et resultat av at Nesbø aldri er et førstevalg som sjåfør. Han er rett og slett ganske dårlig. En ripe i lakken - for en mann som tilsynelatende er god til det meste han prøver seg på, om det er som fotballspiller, finansanalytiker, musiker, krimforfatter eller barnebokforfatter.

Røft beregnet av forfatteren selv, gir han ut en bok i uka på verdensbasis. Her hjemme skriver han på den 9. Harry Hole-krimmen, og i nylig kom den tredje, og kanskje siste, utgivelsen om Doktor Proktor. Barn griner av mindre. 

Nesbø ser seg rundt.

- Det som er rart med Schrøder, er at det er et temmelig vakkert sted, sier Nesbø, og tar en bit av pepperkakene.

- Maleriene her er fantastisk fine og de passer så godt inn i miljøet. Men da jeg gikk her ofte, var det mest av latskap. Det lå nærmest. Jeg er ikke så opptatt av brun-kafé-romantikken.

Det er derimot pressen. Noen av gamlegutta fikk nok. Litt for mye blitz i trynet, som forfatteren sier.
Men hva var det han nettopp sa om seg selv? Er Nesbø lat?

- Da jeg slutta i fast jobb bare for å skrive, var jeg veldig redd for å bli alkoholiker og bare ligge på sofaen.

Han ler.

- Var det en reell frykt?

- Jo, men spesielt da jeg gikk på videregående var jeg utrolig slapp på disiplin. Jeg surfet bare gjennom livet og alt var minste motstandsvei. Jeg var nok en sånn type hvor livet kom til deg, hvor du ikke behøvde å jobbe for noe.

Så tok han som nittenåring opp hele mattepensumet fra videregående på ett år.

- Og jeg lærte meg å sette pris på det å sette et mål og jobbe for å innfri det. Men da jeg skjerpa meg, hang det igjen en bekymring om at det på ethvert tidspunkt kunne begynne å flyte igjen.

Det gjorde det aldri. Løsningen for Nesbøs forfatterliv ble å skrive et fast antall ord hver dag. Regimet varte fram til bøkene han skrev ble for lange.

Når Nesbø nå skriver, gjør han det helst utenfor hjemmet. I en bungalow i Sør-Thailand, i en hotellobby i Buenos Aires, eller som oftest på Kaffebrenneriet på Majorstua.

- De beste stedene å skrive, er på tog og flyplasser hvor det skjer noe. Konsentrasjonen blir dypere. Du løfter blikket, og to minutter etterpå er du tilbake i skrivingen. Snart reiser jeg til Polen, og da har jeg fire timer på flyplassen i München. Det blir bra.

Det finnes en Harry Hole-bok du aldri får lese. Jo Nesbø jobbet i ett og et halvt år, med det funket ikke. Han våknet ikke seks av sju morgener og kjente på følelsen «dette er den beste historien ever» sånn som han pleier. Det var heller tre av sju morgener, og til tankene «kom igjen'a - det er en god historie». Likevel fortsatte han.

- Å skrive en roman er som å styre en supertanker. Er du på feil kurs, så er det jævlig vanskelig å gjøre noe med det.

- Hvordan var det å ta den endelige beslutningen om å gi seg?

- Det vanskeligste var å bestemme seg for at ting ikke kunne repareres. Da jeg endelig skjønte at det var ett og ett halvt års arbeid ut av vinduet, var det en lettelse. Jeg visste at det var en riktig beslutning.

- Du slettet det?

- Det finnes ikke spor.

Noen ganger lurer Jo Nesbø på om han kunne skrevet under pseudonym. Han tror det. Kanskje ikke en hel Harry Hole-serie, men en bok hvor han har lagt ned alt av bestrebelser for å gjøre den så god som mulig.

- Det er litt som en murer som kjører forbi en fin mur, og tenker «den veggen har jeg lagd». Det er ingen som veit det, men det er dæven en så fin mur. Sånn tror jeg det er som forteller også. Det er en belønning nok i seg selv at du har fått til noe du synes er bra. Så det er først og fremst det som driver meg.

I tillegg til å ha det gøy. Derfor planlegger han å redusere lydsjekken han skal ha i Spydeberg kulturhus om noen timer til det minimale. For ennå holder han en og annen konsert, sammen med kompisen Lars Jones fra gruppa De Derre.

- En musikkollega sa en gang at det rareste ved å ikke være på turné, er å gå til sengs uten å ha fått applaus. Nesbø ler. Nesten snøftende.

- Og det tenker jeg er fint. Du har skrevet en hel dag, så gjør du en liten spillejobb og får applaus, og er hjemme igjen til kveldsnytt.

Nesbøs siste triumf er å fylle de stille korridorene på Naturhistorisk Museum med frydefulle hvin. Fantasidyrene fra boka «Doktor Proktor og verdens undergang. Kanskje» kan beskues på ustillingen «Doktor Proktors sensasjonelle samling av dyr man ikke skulle ønske fantes». Månekameleonen for eksempel, som spiser mennesker som vafler.

Barn fascineres av det groteske, konstaterer Nesbø.

Datteren Selma var fem år da han begynte å fortelle om Doktor Proktor. Nå er hun 11, og midt i målgruppa for bøkene.

- Men jeg har kanskje overdrevet hennes rolle i noen intervjuer. For hun har lest dem, og begynt å kreve royalties. Snart saksøker hun meg.

Nesbø ler. På mobilen i bukselomma hans ligger en av de nyinnspilte videoene. Selma er i forkant, mimende etter Lady Gaga. Jo Nesbø bak, som den mannlige danseren. Etterpå analyserer de resultatet. Er han heldig, får han et anerkjennende nikk.

Inne på Schrøder begynner summingen av stemmer å bli øredøvende. De røde stolene er fulle. Nesbø legger fra seg menyen.

Leker med deg: Jo Nesbø tar seg gjerne noen friheter med sannheten. Har han for eksempel skrevet en hel bok han kastet etterpå, eller er det bare lureri?
Leker med deg: Jo Nesbø tar seg gjerne noen friheter med sannheten. Har han for eksempel skrevet en hel bok han kastet etterpå, eller er det bare lureri? Vis mer

- Skal vi ta en lutefisk, da?, sier han mer konstaterende enn spørrende, og vinker på servitøren.

For en del år siden - da Jo Nesbø ennå var mest kjent som vokalist og låtskriver i De Derre, men allerede hadde et personlig forhold til ordet suksess, møtte han på ei venninne som hadde vært i utlandet i mange år. De tok en kaffe, hun spurte «hvordan går det, da?», og Nesbø svarte.

- Jeg gikk rett inn i intervjumodus og la ut. Da jeg var ferdig, sa hun: «Du har forandret deg, Jo. Du er blitt mye mer selvopptatt enn det du var før». Da tenkte jeg «Faen, hun har helt rett».

Han gjør en pause.

- Så, suksess gjør kanskje noe med en. Fordi journalister smiler og nikker når man blir intervjua, da blir det til at man tror at alt man sier faktisk er interessant.

I et innlegg i VG hvor Nesbø ikke var helt fornøyd med sannhetsgehalten på et intervju, skrev han: «Når det er sagt, er ikke jeg nødvendigvis etterrettelig i intervjuer». Foran den dissende fisken med ekstra mye bacon, utdyper han.

- I starten tenker du at det er jævlig viktig at media enten får et sant inntrykk av deg, eller aller helst, et inntrykk som er bedre. Fordi du tror du kan redigere det bildet media har av deg. Men etter hvert skjønner du at det ikke er sånn. Da blir det viktig å skape avstand, og du ser også at mye er fiksjon. Media lager et bilde av meg, og da kan jeg komplettere det med mine løgnhistorier.

- Har du noen eksempler?

- I dette intervjuet er det én ikke så viktig løgn - jo den er viktig, og to små løgner. Men jeg sier ikke hva det er.

Han smiler lurt.

- Så på en skala fra en til ti, hvor sannferdig vil du si at det mediebildet som er av deg, er?

- Det er vanskelig å si, for etter hvert som man har holdt på en stund, begynner du å tro på det, og du sitter ikke lenger og juger, sier Nesbø og ler.

Han holder lefsa i høyre hånda, krummer flaten, fyller lefsa med fisk og bacon og litt av ertestuingen, og ruller det hele sammen.

Forfatterens noe slentrende forhold til hva som er helt sant og tilbakeholdelsen av informasjon, gjelder også overfor hans kamerater. Rettere sagt i konkurranser med han kamerater. Det er de alle innforstått med. Han holder lefsebiten foran munnen med begge hendene, og forteller om siste aktivitetsdag hjemme hos seg selv.

- Det var masse sånn sykling på ergometersykler, Trivial Pursuit, og en av konkurransene var å henge fra en bjelke lengst mulig. Alle oppgavene var offisielle på forhånd. To av kameratene mine sneik seg ut på verandaen for å legge fingrene på kaldt blekk, for da får du mer friksjon. Og den tredje

stakk hånda inn i brystlomma hvor han hadde kalk. Vi jukser alle sammen. Det er lov.

Han gliser i det mørke hjørnet.

- Gleden over å vinne er mye større enn fortvilelsen ved å tape. Har det vært en god konkurranse kan jeg til og med føle glede over å tape. Jeg er en god taper, men en veldig irriterende vinner.

Og hvem vant på aktivitetsdagen?

Jo Nesbø. msa@dagbladet.no