MALLORCA / BEKKESTUA (Se og Hør): Han prøvde å avverge det, Karina Hollekims far. Den augustdagen i 81, på vei hjem fra bilferie i Nord-Norge, varslet alle instinkter om fare. Med sin fire år gamle datter i baksetet, og Karinas mor i passasjersetet, så han ingen annen utvei enn å dreie rattet mot grøfta.

Så skjer det uunngåelige. De to bilene kolliderer front mot front. Sammenstøtet er kraftig - og skjebnesvangert.

- Den møtende bilen kom over i feil kjørefelt. Vårt kjørefelt. Idet pappa styrer mot grøfta, oppdager den andre føreren hva som er i ferd med å skje, og forsøker å rette opp. Da treffer han pappa, eller rettere sagt mamma. Hun får trøkket på 80 kilometer i timen, sier Karina Hollekim (42) til Se og Hør.

- Livløs i veikanten

Fireåringen blir slengt gjennom frontruta. Hun lander på panseret, og ansiktet er dekket av glasskår. Når hun sperrer opp øynene, vrimler det av helsepersonell. Glasskår på bakken. Blålys i lufta. Mora på båre - rundt henne ligger familiens mat, klær og eiendeler strødd.

- Det må ha gått litt tid, men jeg husker synet av mamma som ligger livløs i veikanten. Ambulansen er der, og de tar henne med seg. Jeg husker at jeg skriker, fordi jeg selvfølgelig vil være med henne. Og så husker jeg en fremmed taxisjåfør som står og holder meg i armene sine.

Når ambulansedørene lukkes, er det fire måneder til den lille jenta får se henne igjen.

- Hun ligger i koma i fire måneder. Når mamma våkner, har hun fått en varig hjerneskade. Hun er lam på hele høyresida, og har mistet all hukommelse.

- Husket hun deg?

- Nei ... Det satte dype spor. Min mamma, slik jeg kjente henne, var borte. Og hun kom aldri helt tilbake.

Saken fortsetter under bildet.

Det siste hoppet

Mor Sidsel ble livstruende skadet og spådd et liv i rullestol. Det ble også dattera Karina Hollekim, da hun nøyaktig 25 år seinere, 20. august 2006, hoppet ut fra et fly i Sveits. Den tidligere fristilkjøreren og basehopperen hadde godt over 600 hopp bak seg.

Hollekim visste det ikke da, idet hun kastet seg ut av flyet under pausen av verdenscupen i paragliding, at dette skulle bli hennes aller siste hopp.

- Det hadde regnet hele den morgenen. Jeg og en gruppe venner hadde blitt invitert for å underholde i pausen, og det var kjempestemning. Vi hadde ventet lenge før vi fikk lov å ta av, men så kom klarsignalet.

Skyene hadde sprukket opp, og sola sendte stråler på folkemengden under dem. Den daværende 30-åringen var den siste som hoppet.

- Vi skulle fly i formasjon. Jeg fløy over og under venninna mi, og husker smilet i ansiktet hennes. «Fy fader, dette er et perfekt hopp», tenkte jeg.

Saken fortsetter under bildet.

- «This is it»

Et drøyt minutt etter trekkes fallskjermen. Hollekim kjenner et rykk, og innser umiddelbart at noe er galt. En blafrende lyd som ikke skal være der. 30-åringen kaster blikket opp mot himmelen og ser at det er en feilfunksjon i skjermen. Hollekim vet hvor kritisk situasjonen er. Hun har mistet venner på akkurat denne måten.

- G-kreftene var for store. Det ville ikke løse seg, uansett hvor mye jeg prøvde. I det øyeblikket tenkte jeg «this is it».

Kroppen spinner ukontrollert ned mot bakken i 100 kilometer i timen. Det tar ti sekunder. «Brace for impact», var det siste hun tenkte. Så blir det svart.

- Jeg vet ikke hvor lang tid det har gått når jeg våkner igjen. Det var akkurat som om jeg så meg selv i fugleperspektiv. Beina var i L-formasjon. Jeg husker at jeg tenkte: «Er det slik det føles å være død?».

Saken fortsetter under bildet.

Ubeskrivelig smerte

Et brøkdel av et sekund seinere, får Hollekim en brutal fysisk reaksjon.

- Den smerten var så dyp og inderlig ... Jeg skjønte at dersom man er kapabel til å føle en sånn type smerte, kan man umulig være død.

30-åringen svimer av.

Når hun våkner opp på sykehuset, har det gått to dager. Hollekim er i live, men har mistet store mengder blod. Ved å treffe kampesteinen hadde hodet og ryggen blitt spart. På den andre siden var alt fra hofta og ned knust. Fire brudd i venstre lårbein. To brukne knær. 21 åpne brudd i høyresiden.

Saken fortsetter under bildet.

Legen fortalte at Karina var heldig som er i live, men at hun aldri ville kunne gå igjen.

- Det var som et knyttneveslag i ansiktet. Da legen lukket døra til rommet mitt, var det litt som om han lukket døra til livet mitt.

Ville amputere beinet

Det finnes påfallende mange paralleller i historien til mor og datter.

Karina tilbrakte utallige timer på Sunnaas sykehus, der hun fulgte mammas kamp tilbake til livet. Etter å ha blitt spådd et liv i rullestol, kom Sidsel seg på beina.

- De måtte trene og lære henne opp til at jeg var dattera hennes. De ville så gjerne skape den følelsen av kjærlighet igjen. Langtidshukommelsen kom aldri tilbake, men hun lærte seg - mye takket være en enorm fighter-evne - å gå igjen.

Det skulle ta 20 operasjoner og tre år før Karina også kunne motbevise sin leges spådom. I mellomtida hadde det vært diskutert å amputere det ene beinet.

- Pappa nektet dem det. Han sa: «Hvis dere amputerer beinet hennes, tar dere bort den lille livsgnisten hun har igjen».

Saken fortsetter under bildet.

Veide 42 kilo

Legene klarte å redde beinet. Derfra og ut, måtte Karina stole på egen viljestyrke.

- Det gikk en fanden i meg. På et tidspunkt veide jeg 42 kilo og jeg så ut som en liten spurv. Men jeg fortalte meg selv hvor sterk og tøff jeg var. Gang på gang på gang.

Støtten fra pappa Bjørn var uvurderlig i opptreningsperioden. Det var han som overtok foreldreansvaret da mor ble alvorlig skadet, og la ikke ned mindre innsats da Karina selv havnet i ulykke.

- Jeg har et veldig godt forhold til mine foreldre i dag. Pappa bor på Hemsedal, og vi tilbringer omtrent alle ferier og helger på vinterstid sammen med ham. Det blir nesten som vårt andre hjem. Mamma var på besøk hos oss seinest i går. Jeg ser henne så ofte som jeg kan.

Saken fortsetter under bildet.

- Fullverdig liv

For det er ikke lenger bare Karina Hollekim, far og mor. 42-åringen, som lenge fryktet at hun ikke kunne bli gravid, har i dag to egne barn med samboer Benjamin Jensen.

- Jeg elsker familielivet, og tenker at vi er veldig heldige. Jeg innser at det A4-livet som jeg kanskje fryktet - fordi jeg var redd for å ikke mestre det - er veldig fint. At det finnes rom for mange varianter innenfor A4-livet også. Jeg er veldig takknemlig for å kunne ha det jeg selv mener er et fullverdig liv. Vi har det utrolig fint, og jeg er på et sted i livet hvor jeg er tilfreds.

Saken fortsetter under bildet.

Karina Hollekim kommer ikke fra en idrett der medaljer står i fokus. Hun har vært en pioner for basehopp, og står fortsatt som den eneste norske kvinnen som har drevet med basehopp profesjonelt.

Hun er også den første kvinnelige utøveren som har gjennomført basehopp på ski. Og nå er hun - tross alt - en av deltakerne som konkurrerer om tittelen «Mesternes mester» på NRK.

- Jeg er fornøyd og stolt over hvert eneste steg jeg klarer å ta, for det skulle egentlig ikke vært mulig. Jeg er helt sikker på at tro kan flytte fjell. Jeg kommer til å kjempe for det til jeg ligger under torva. Jeg tror at så lenge jeg aldri gir opp, så kan jeg ikke feile. Kanskje jeg må tilpasse meg, men jeg er fortsatt på vei i den retningen som jeg ønsker. Det er kun jeg som setter mine egne begrensninger.

Dette fikk du ikke se på tv

LES OGSÅ: Superduell i årets Melodi Grand Prix