Vi er kanskje aller mest vant til å se økonom og tv-profil Silje Sandmæl (41) foran en tavle med penger, i forbindelse med «Luksusfellen». Hun er heller ikke fremmed for å kommentere privatøkonomi i landets største aviser, og stiller gjerne opp med de nyeste grafene og dataene om det skulle være noe. Som oftest ikledd skjorte og dressjakke, selvsagt.

Påskeplaner i vasken: - Forferdelig trist
Derfor kommer det muligens overraskende på at Sandmæl har en fortid bak seg som tagger. Det avslører hun i kveldens episode av «En kveld hos Kloppen» på TV 2, der hun er usedvanlig åpen om sin oppvekst på østkanten i Oslo.
Da foreldrene skilte seg i barndommen hennes, bestemte moren seg for å flytte til Romsås i Groruddalen. Det var her det var billig, i tillegg til at det lå rett ved marka og hadde forbindelse til sentrum med T-bane. Det er likevel ikke til å stikke under stol at drabantbyen fra 1970-tallet også den gang hadde et litt rufsete rykte, noe Sandmæl bekrefter at stemmer når hun prater med Se og Hør.

Brukte 300 000 i året på pins
Røffe kår
- Det så jo ut som en perle, men det er alltid en bakside av medaljen. Den fikk jeg virkelig smake på. Det er nok belastede miljøer over alt, men Romsås sitt var spesielt tungt, sier hun, og mimrer tilbake til ungdomstiden.

Lenge før hun ble utdannet økonom, var hun altså å finne med en graffitiboks i Oslo. Hun ler av det i dag, og påpeker at hun aldri var spesielt flink eller engasjert, men hun har tagget et par ganger.
Mens noen tagget «Crew» rundt om på østkantens vegger, tagget hun «Crow». Først da hun fikk vite at det betydde kråke, og ikke var så kult likevel, la hun fra seg boksene.
- Se video av Sandmæls graffitikunster øverst i saken!

Tyr til «Luksusfellen» for å redde ekteskapet
Andre aspekter ved oppveksten på Romsås er imidlertid vanskeligere å prate om.
- Det var mye gjenger og bråkmakere der oppe, og jeg hadde det ikke så lett alltid, sier hun.
Sandmæl bodde der fra hun var fem år og helt frem til familien flyttet etter videregående. Den gang var hun myndig, og kunne legge bak seg de skremmende hendelsene hun hadde opplevd på hjemplassen. Hun husker flere episoder.
- Det var flere som ikke var veldig snille mot meg eller andre. En gang fikk jeg håret mitt påtent. Jeg ble også truet mye. Guttene sa at de skulle voldta og drepe meg. Sånne trusler går inn på deg når du er tenåring. Jeg ble aldri sparket eller slått heldigvis, men jeg ble dyttet rundt og truet. Jeg var ganske ofte redd, forteller hun.
- Løfte opp etter veggen
Gikk hun gjennom senteret, som leder ned til T-banestasjonen, kunne hun bli truet. Hun kunne bli skubbet på gaten, få bemerkninger slengt etter seg. Det ble ifølge Sandmæl så ille at familien hennes på et tidspunkt måtte ta affære for å få stoppet det.
- Broren min bodde hos pappa, og flyttet senere til mamma og meg. Det var først da han dukket opp at det ga seg. Han er seks år eldre, og en folk ikke ville kødde med. Mamma tok også affære. Uten at jeg skal gå for mye inn på det, kan det hende hun måtte løfte noen opp etter veggen, flirer hun.
Det er med lett tone at Sandmæl snakker om den vanskelige oppveksten. Hun er ikke en som ser bakover, noe hun tror den tøffe tiden lærte henne. Lev i nuet, se fremover, ikke dvel ved fortiden. Minnene sitter likevel igjen, men hun mener det heller er litt som en film.
- Man ser det for seg, og husker det godt, men man kjenner ikke på følelsene. Man husker at det var tøft og vondt, men man kjenner det ikke. Glemme gjør man aldri, forklarer hun.
I dag bor hun og ektemannen Bent Tore på Slependen sammen med barna de har sammen. Hun har ingen planer om å flytte tilbake til Romsås, men forteller at hun har tatt med barna opp dit.

- Viktig å ta tak i
Som nevnt, er det ikke denne settingen vi er vant med å se Sandmæl i. Hun har hjulpet utallige nordmenn med sin privatøkonomi opp gjennom årene, men har sjelden delt sine egne erfaringer og historier. Akkurat dette med mobbing mener hun likevel er så viktig at hun har sett seg nødt til å ta bladet fra munnen - for å forhåpentligvis kunne hjelpe andre.
- Jeg har forstått at jeg har en historie og en erfaring som kan bidra til at andre får det bedre. Jeg er ikke bare tall. Da jeg i Dagbladet Magasinet åpnet meg om smellen jeg hadde gått på, fikk jeg kanskje tusen meldinger fra folk som takket meg, sier hun, og fortsetter:
- Derfor håper jeg at denne åpenheten kan hjelpe andre. Man må snakke om det som er ubehagelig for å få en slutt på det.
En av dem som var verst mot Sandmæl har i voksen alder sagt unnskyld for måten han behandlet henne på. Det setter hun stor pris på. Hun bærer heller ikke noe nag, fordi hun vet at problemet er komplekst.
- Jeg har jo i ettertid skjønt at mobberne ofte har det verre enn dem som blir mobbet. De kommer kanskje fra utrygge hjem med vold og problemer. Vi må ta tak i dette som et samfunnsproblem. Her har skolen et stort ansvar.
En måte å gjøre det på, er å ta tak i sine egne barn. Hun er veldig opptatt av at hun ikke snakker nedlatende om andre rundt dem, og vil gjerne at de skal bli som helten hun hadde i barndommen. Han som reiste seg opp i klasserommet og forsvarte henne.
- Den selvtilliten misunte jeg ham, og jeg sier til barna mine at de burde være som ham. Still opp for andre, sier hun.