Lars Monsen:

Prøvde å hjelpe broren før overdosen

Lars Monsen åpenhjertig om brorens dødsfall.

ÆRLIG: Lars Monsen er i disse dager aktuell med biografien «Lars Monsen - Mitt liv». Der åpner han blant annet opp om broren Erik, som døde av en overdose. Foto: NTB Scanpix
ÆRLIG: Lars Monsen er i disse dager aktuell med biografien «Lars Monsen - Mitt liv». Der åpner han blant annet opp om broren Erik, som døde av en overdose. Foto: NTB Scanpix Vis mer

Eventyrer, forfatter, foredragsholder, programleder og ekspedisjonsfarer Lars Monsen (56) har siden 1990-tallet vært en mange har hatt et forhold til.

Kanskje spesielt gjennom diverse tv-produksjoner om villmark og natur har folk fått et nært forhold til Oslo-mannen, som blant annet har reist «Canada på tvers».

Han har også gitt ut flere bøker, men har aldri vært så personlig som han er i sin nyeste utgivelse: «Lars Monsen - Mitt liv». Den nye biografien er ført i pennen av journalist Kjetil S. Østli, som har skrevet flere bøker opp gjennom årene.

Det personlige møtet med Monsen går innpå livets opp- og nedturer, og er skrevet som en samtale. Kortfattet, men likevel personlig. En av hendelsene Monsen lister seg innom, handler om brorens dødsfall, og tida som ledet fram til det.

SNAKKER UT: Lars Monsen åpner seg om alkoholforbruket i denne ukas Lindmo. Video: NRK Vis mer

Tunge rusproblemer

Lars Monsen vokste opp med sine tre brødre Jan, Erik og Per-Yngve på Skullerud på Oslos østkant. Erik var eldst, og hadde et nært brorsforhold med Lars - som var fire år yngre. Han rettet i voksen alder nesa mot Tromsø, der han giftet seg og bygde et hus.

Det høres kanskje ut som en hvilken som helst familie, men slik var det ikke. Lars var til stadighet på besøk hos broren, som hadde et alvorlig rusproblem. I boken blir det slått fast at han var narkoman, og periodevis i livet gikk på blant annet heroin og amfetamin.

KJENT: Her ankommer Lars Monsen Gardermoen etter å ha fullført verdens lengste villmarksekspedisjon, Canada på tvers, i 2002. Det skriver han også om i boka. Likevel er det historiene fra privatlivet som overrasker. Foto: NTB Scanpix
KJENT: Her ankommer Lars Monsen Gardermoen etter å ha fullført verdens lengste villmarksekspedisjon, Canada på tvers, i 2002. Det skriver han også om i boka. Likevel er det historiene fra privatlivet som overrasker. Foto: NTB Scanpix Vis mer

Sammenvevet med historien om broren, går Monsen inn på sitt eget alkoholforbruk. Han skriver at han og broren ofte pleide å drikke sammen, og at det var hyggelig. Da NRK-profilen gjestet «Lindmo» nylig, snakket han om det store alkoholforbruket som ha nå har lagt bak seg.

Kapittelet «Bruttern» handler likevel hovedsakelig om broren Erik. Han var ofte høy, forsvant med jevne mellomrom fra sosiale sammenhenger for å kjøpe stoff og levde i et tøft rusmiljø - både i Oslo og i Tromsø. Telefonen hans ble angivelig avlyttet, og han hadde kontakt med lugubre mennesker i narkotikamiljøene.

Det hadde sine konsekvenser.

«Jeg kunne stå ved baren for å kjøpe mer øl, og så var han borte. Da skulle han skaffe seg et skudd. Det var ingen overraskelse, jeg var vant til det og drakk øl mens jeg venta på ham. Men dette livet ga ham paranoia. Hodet hans ble skrudd og ødelagt, han mente at folk konstant var etter ham», står det blant annet i boka.

Prøvde å hjelpe

Lars Monsen har beskrevet broren som «en smarting og en kunstnersjel», som kunne blitt mye annet. I boken nevner han blant annet at han var en utmerket snekker, som bygde sitt eget tre etasjers hus i Tromsø.

Slik ble det ikke. En sommer ble rusproblemene og noiaen så ille at Lars bestemte seg for å ta vare på broren. De bodde på besteforeldrenes gamle bruk, og på sikt var det faktisk tegn til bedring. De fisket, grillet og koste seg. Da sommeren var på hell, og Erik satte krusen mot Tromsø igjen, kom problemene tilbake. Skjebnehøsten ble tung for familien, og Lars selv.

«Jeg var konstant redd for at han skulle stryke med. Når du er heroinmisbruker, blir du også deprimert. Erik ble suicidal. Jeg snakka ham fra selvmord i hvert fall to ganger mens jeg var i Oslo og han i Tromsø. Hele tida engstet jeg meg for at det skulle gå for langt. Han døde av overdose, niogtredve år gammel», avslutter Monsen kapittelet.

Lars Monsen har, gjennom forlaget Cappelen Damn, opplyst om at han ikke ønsker å kommentere saken.

- Drakk ofte

Østli og Monsen har jobbet med den nye boka i to år. Forfatteren har hatt fri tilgang på dokumenter, brev og bøker, samt at han har snakket med flere i eventyrerens omgangskrets. Slik kommer historiene fram.

Som nevnt, tar Monsen også et oppgjør med egne rusproblemer i boken. Da han besøkte «Lindmo» tidligere denne høsten, fortalte han åpent om sin tidligere alkoholisme.

- Jeg hadde kompiser som også var med og festet, men jeg tok den alltid lenger. Det ble glatt 30 pils før jeg gikk inn på diskoen, var blant det Monsen fortalte.

Vis mer

Han pleide å ha et ritual da han satt på t-banen med mye folk. Hver gang døra lukka seg, tok han en hel øl i en slurk. På 25 minutter var halve ølkassa borte.

På et punkt forsto han at dette var et liv han ikke ønsket å leve, og det var spesielt én episode som ble starten på denne åpenbaringen.

- Jeg var på vei hjem på natta etter byen, så skulle jeg «slå lens» inntil en busk. Når jeg begynner ser jeg at det er en annen fyllik jeg tisser på. Da skjønte jeg at dette ikke er noe jeg vil, og tenkte: «skjerp deg».

I skauen og på fjellet hadde han ikke behov for rus. Turene ble stadig lengre, og han kjente at eventyrlysten steg.

LES OGSÅ: - Innlagt på sykehus