Jungelens grønne juvel

Midt i urskogen, langs den mektige Mekong-elven i Laos, ligger den lille byen Luang Prabang. Vi tror det kan være paradis på jord...

PÅ REKKE OG RAD: Hver morgen kommer de unge buddhistmunkene ut fra de mange templene i Luang Prabang - for å motta ris fra befolkningen. Foto: Thomas L. Røyert/Se og Hør
PÅ REKKE OG RAD: Hver morgen kommer de unge buddhistmunkene ut fra de mange templene i Luang Prabang - for å motta ris fra befolkningen. Foto: Thomas L. Røyert/Se og Hør Vis mer
Publisert
Sist oppdatert
Flyet vårt nærmer seg bakken, men vi har ennå ikke sett et eneste hus. Kun frodige skoger og en enorm elv. Vi krysser fingrene og håper det ikke er snakk om en nødlanding. Idet hjulene tar bakken puster vi lettet ut - det var en rullebane der…

Vi befinner oss i Laos, i den lille byen Luang Prabang som tidligere var landets hovedstad. Skviset inn mellom elvene Mekong og Nam Khan finner du denne lille landtungen – som UNESCO i sin helhet plasserte på sin verneliste i 2001. Vi skjønner raskt hvorfor.

Byen – eller rettere sagt landsbyen – består kun av tre parallelle gater. Naturlig nok er den midterste av dem hovedgaten. Franske kolonister satte sitt tydelige preg på stedet, og det meste av bebyggelsen er fremdeles i sjarmerende kolonistil. Du blir fort kjent her – både med byen og de vennlige innbyggerne.

Men du må ha god tid i LPDR – Lao People’s Democratic Republic. Eller som de selv spøkefullt sier: Laos Please Don’t Rush… Dette er nemlig nøkkelen til de gode opplevelsene i Luang Prabang.

Små oransje menn
Klokken er 05.00 når mobilalarmen begynner å ule som besatt – et umenneskelig tidspunkt å stå opp på når man har ferie, men vi er blitt fortalt at det vil være verdt det…

Og ganske riktig! Synet som møter oss i byens hovedgate gjør at vi bråvåkner. Mer enn 400 oransjekledde buddhistmunker nærmest flommer ut i gatene, og som små soldater marsjerer de på rad og rekke og samler inn mat fra lokalbefolkningen. Hver lille munk får litt ris i sin matkrukke, før han går videre til neste glade giver. Dette gjør de hver morgen – året rundt.

En annen ting du "må" gjøre er å seile på Mekong-elven – selve livsnerven i denne delen av Asia. Denne døsige kjempen av en vannvei binder de ellers så forskjellige regimene i regionen sammen. Bli med på en båttur oppover elven og besøk noen av de mange koselige landsbyene langs bredden. Her er folkene kjent for sitt håndlagede papir, vidunderlige silkestoffer i alle regnbuens farger, og kanskje det som er aller mest forlokkende for mange – velsmakende risbrennevin…

Uberørt av turismen
Det er ingen strender i Luang Prabang – rett og slett fordi at det ikke er noe hav her. Kunne du likevel tenke deg en dukkert i romantiske omgivelser, bør du ta turen til de magiske vannfallene Khouang Si. Det tar en times tid – enten med buss, eller kanskje enda bedre, med leid moped. Veien dit er nesten like fin som selve målet.

Her kjører du gjennom små, gammeldagse bondesamfunn – og du er mer enn velkommen inn til folk for å se hvordan de lever. Bare bank på og si "sabbai dee", som betyr hallo. På de endeløse rismarkene står bøndene med beina i vannet som de har gjort fra tidenes morgen.

Vel fremme ved Khouang Si er det som å være i paradis. Vannfallet er på totalt 200 høydemeter, og det lengste fallet er på cirka 80 meter. Det mest fantastiske er å se hvordan fossen snor seg nedover og lager naturlige små badebukter. Her kan du leke Tarzan og slenge deg ut fra trærne, eller ligge og duppe i din private lille kulp. Et naturskapt badeland!

Det er ikke stort mer enn ti år siden Laos åpnet sine grenser for besøkende – og turismen har ikke rukket å kommersialisere landet. Et besøk i Luang Prabang lar seg enkelt kombinere med for eksempel en ukes badeferie i Thailand og et besøk til Angkor Wat i Kambodsja. Snakk om kinderegg!

Mer om

Vi bryr oss om ditt personvern

Se og Hør er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer