STUPBRATT: Fjellsidene på Santo Antão er dramatiske saker. En biltur her anbefales ikke for dem med høydeskrekk. Foto: Se og Hør
STUPBRATT: Fjellsidene på Santo Antão er dramatiske saker. En biltur her anbefales ikke for dem med høydeskrekk. Foto: Se og HørVis mer

Ikke for pyser

Velkommen til Santo Antão #2013 Kapp Verdes grønne lunge. Velkommen også til "verdens råeste" biltur. Hold dere fast, og ikke se ned#2026

Øyriket Kapp Verde består av ti hovedøyer, de fleste av dem flate og ikke spesielt frodige. Santo Antão er det grønne unntaket.

Fergeturen fra naboøya São Vicente er endelig over. Heldigvis fikk vi ikke bruk for de sorte spyposene vi fikk utdelt på timelange overfarten, men hadde vi visst hva som ventet oss her på de snirklete og humpete veiene burde nok tatt dem med oss fra båten. Maken til snirklete og dramatisk veistrekning som vi skal kjøre må du nemlig lete lenge etter.

Vi har valgt det vi på forhånd vurderte som ”feigingmåten” å oppleve Santo Antão på. Dette er nemlig øya hvor marsjstøvler, raggsokker og ryggsekker dominerer. Selv sitter vi derimot behagelig plassert i baksetet på en pickup, helt uvitende om at vi kort tid senere skal sitte med en gnagende følelse av at vi har satt livet på spill…

Opp og ned er like langt
Men noe har vi da undersøkt på forhånd. Vi vet at dette er den øya på Kapp Verde som står for 90 prosent av øyrikets matproduksjon – rett og slett fordi det er den eneste øya med nedbør. Av samme grunn kommer også alt drikkevannet herfra. Vi har også fått med oss hvilken fantastisk grønn oase dette angivelig er.

Alt blir raskt bekreftet. Vi føler virkelig at vi har kommet til Edens hage, dog uten å møte noen nakne og eplespisende mennesker. Det har selvfølgelig også sammenheng med at resten av Kapp Verde-øyenes innland mest minner om et månelandskap, så kontrasten blir enorm. (For ordens skyld legger vi til at vi ikke har vært på månen heller, men er helt klare om noen åpner en charterrute.)

Men tilbake i baksetet der vi nå har passert et digert krater hvor gulpende, rødglødende lava er skiftet ut med kilometer på kilometer av mais, søtpotet og sukkerrot.

Det blir brattere, og sjåføren begynner å tute før hver sving. Vi klamrer oss fast i de innvendige håndtakene så svetten renner av håndflatene. Som om det skulle hjelpe hvis bilen kjører av veien og stuper de flere hundre meterne ned til dalbunnen!

Ingen vei tilbake
Stiv av skrekk roper jeg ”STOPP” til sjåføren. Jeg later som jeg skal ta bilder, men egentlig skal jeg bare skifte side i bilen. På den måten slipper jeg å stirre rett ned i det jeg nå er mer og mer sikker på vil bli min sikre død…

Vi passerer flere dramatisk plasserte fjellandsbyer på vår vei. Alle som en kunne gått rett inn i programserien ”Der ingen skulle tru, at nokon kunne bu”. Og selv om jeg er like redd før hver sving, klarer jeg etter hvert å glede meg over det imponerende landskapet vi kjører gjennom – eller rettere sagt ”over”.

Det er utrolig hvordan de som bor her klarer å utnytte jorden, i et terreng som får norske fjellbygder til å virke flate. Etter hvert klarer jeg også å la meg imponere over hvordan de har klart å bygge disse veiene her oppe. De er jo bygget på ”ingenting”. Og under ”ingenting” er det flere hundre meter rett ned. Lurer på hvordan det gikk til?

Trygt nede ved kysten på andre siden av øya trekker jeg likevel et stort lettelsens sukk. Lite visste jeg da at eneste vei tilbake er samme vei som vi kom. Eller at vi ville være ca. fem millimeter unna å frontkollidere med en møtende bil høyt der oppe…
Men det var verdt det – og jeg ville gjort det igjen. Men kanskje da med fjellsko og raggsokker på bena!