- Lars Andreas glir mer og mer bort fra meg og jeg må akseptere situasjonen slik den er. Han kjenner meg ikke lenger igjen, selv om jeg av og til kan få en følelse av at han gjør det. Han kan se på meg, tilsynelatende lik seg, men så er han borte igjen. Disse «klare øyeblikkene» blir det færre og færre av, forteller Monna til bladet Allers.
I begynnelsen av sykdomsforløpet var Monna usikker på om hun orket å snakke om sykdommen. I dag er hun sikker på at det er det viktigste en kan gjøre. Hun ønsker å bryte ned tabuene rundt sykdommen.
- Jeg opplever stadig at mange av Lars Andreas’ gamle venner ikke tør spørre meg hvordan det går med han. Det er litt trist, og jeg tror det skyldes mangel på kunnskap, har Monna tidligere fortalt til Se og Hør.
Hun er glad for at hennes kjære selv slipper å oppleve at han er så dårlig.
- Lars Andreas har det bra. Han vet ikke at han er syk. Han kjenner meg ikke ved navn, men smiler hver gang jeg kommer på besøk. Han har et godt liv – forholdene tatt i betraktning, sier hun.
Å besøke ektemannen hver morgen, har blitt en fast rutine.
- Det er en annen måte å bli enke på. Jeg er hos ham hver dag. Jeg prater med ham, stryker på ham, og til og med synger for han. Og jeg som ikke kan synge en gang, smiler Monna.
LES OGSÅ: - Trist at det er over
