Kristine Hartgen (34) overbeviser stort i krigsdramaet «Kampen om Narvik», og er nominert til Amandaprisen som «Beste kvinnelige skuespiller».
Tromsø-kvinnen har selv en sterk familiehistorie fra krigen.
- Jeg bare gråt
- I forkant av innspillingen leste jeg alt jeg kunne om slaget i Narvik våren 1940. Mine bestemødre var inspirasjon. Hvis jeg slet i en scene eller ikke visste hva jeg skulle gjøre - så prøvde jeg å se verden gjennom deres øyne. Min ene bestemor vokste opp i Narvik etter 1945, mens min bestemor Aase i Hammerfest opplevde krigen i all sin gru. Byen ble jo nedbrent og hun var blant dem som ble tvangsevakuert sørover, forteller Kristine til Se og Hør.
Fulgte hjertet
Aase, også kalt for Mossa, døde i oktober 2022. Hun ble 101 år gammel. Bare to dager før hun døde, fikk Kristine vist henne filmen. Barnebarnet tok turen opp fra Oslo til Hammerfest.
- Jeg føler hun fikk en veldig fin slutt på livet. Vi fikk spist kake og var sammen. Det var ikke noen tegn til at hun skulle dø. Hun fikk levd et skikkelig liv, forteller hun til Se og Hør.
Bestefar Fritz Valen - Aases mann - var kommunist og ble fengslet flere ganger av tyskerne. Han var også en del av Alta-bataljonen som kjempet mot tyskerne i fjellene utenfor Narvik i aprildagene 1940.
- Jeg var kjent som «dama til»
Hjemme i Hammerfest ble han med i motstandsarbeidet, før han ble tatt av Gestapo og sendt til Grini. Derfra ble han sendt til konsentrasjonsleiren Sachsenshausen. Bestefaren overlevde krigen og vendte hjem - med mange traumer i bagasjen.
Han døde før Kristine ble født. Kristine forteller til Se og Hør at røttene hennes har vært viktige for å forstå historien.
- Den nordnorske kampviljen og folkets innsats for å bevare samfunnet er sterk. Ingen hadde lyst til å dra. Folk ville være igjen og bygge opp det som ble ødelagt, sier hun.
Et ansikt som fester
De to siste årene har Kristine hatt en variert hverdag som skuespiller.
Hun har spilt i «Beforeigners» for HBO, krimserien «Catch and Release», en rolle i «La elva leve», «Hedda Gabler» på Riksteatret, «Villanden» hos Teatret Vårt og «Idioten» av Dostojevskij for Kilden.
- Hvordan opplever du å bli gjenkjent?
- Jeg glemmer av og til at folk kjenner igjen ansiktet mitt fra filmen. Det er litt surrealistisk. Jeg må passe litt på hva jeg gjør nå. Ha-ha.
LES OGSÅ: Var redd for å skremme datteren
