- Jeg tror ikke det er så mange som har Aslak øverst på hatlisten sin, humrer Martine Hattestad Kveli (27) over telefon.

Her er Alexandras hemmelige flørt

- Han er så morsom. Altså, utrolig morsom. Og så er han veldig snill og omgjengelig.

Hun snakker selvfølgelig om samboeren sin Aslak Maurstad (31), som de siste månedene har sjarmert hele det ganske land i senk med sin suksess i «Skal Vi Danse» på TV 2. Og kjæresten Martine? Hun er mektig imponert.

- Hva han har fått til der tror jeg ikke noen av oss forstår, egentlig. Aslak lever jo etter et motto som heter «følg dillen». Det har han gjort hele livet, og det har han virkelig gjort her også. Når han bestemmer seg for noe går han all in, det beundrer jeg ham for.

Forlatt i en pappeske

Apropos all in. Det gikk han også for da han var på Tinder-date med Martine for første gang, og fikk lurt henne med på feil buss og hjem til seg selv etter noen øl. Han trengte hjelp til å øve på et manus, sa han.

Kronisk syk: - Ble godt skjult

Den historien skal vi komme tilbake til, men først må vi høre mer om en helt annen historie. En historie som skjedde for 27 år siden i Kina, og som rørte oss sterkt under introduksjonsvideoen av Aslaks dans i forrige program, hvor Martine var med. Midt mellom frekke sambamoves, paljetter og seerstemmer åpnet hun opp.

«Jeg ble født i Kina i en tid hvor ettbarnspolitikken sto sterkt, så da var det sånn at man kun fikk lov til å ha ett barn. I tillegg hadde de en slags kjønnsfavorisering hvor kun gutter var godt nok. Så da ble S», forteller 27-åringen i programmet.

Forlatt

Vi må ta opp tråden her, og Martine forteller åpenhjertig og lett via telefon:

- Ja, jeg startet i en pappeske på en togstasjon i Kina, og så endte jeg opp i Norge. Det er ganske sprøtt å tenke på!

- Tung historie

- Sånn helt konkret hvilken grunn de biologiske foreldrene mine hadde da de valgte å kvitte seg med meg, vet jeg jo ikke, men jeg antar at jeg var en av de mange millionene barn som ikke var tillatt.

Hun forteller om millioner av små barn som «måtte bort» mellom 1979 og 2015. Et tiltak Kina gjorde for å få kontroll på befolkningsveksten. Bittesmå babyer har blitt gjemt, drept og forlatt i søppelkasser. Som jente var man ekstra utsatt.

- Det er faktisk ikke måte på alle historiene. Samtidig er det mange som deler samme skjebne som meg, som faktisk ble pent plassert på en offentlig plass.

- Ser du på det som en slags gest?

- Ja, faktisk. Jeg tenker at det er en måte å si: «Vi ønsker at du får en ny sjanse i livet» på. Og så aner jeg ikke om jeg kanskje har en biologisk bror eller søster, men jeg velger å tro at jeg har søsken en plass der ute i verden.

- Jeg slet veldig

Nytt liv i Norge

Etter at hun ble forlatt ble hun først tatt med til et barnehjem hvor hun ble tatt vare på sammen med 400 andre babyer. Så trakk hun ganske raskt vinnerloddet og ble adoptert til Norge.

De nye foreldrene ble Mette Helene Hattestad og Sigmund Kveli. Paret som hadde ventet akkurat ni måneder da de stolt kunne ta med seg Martine hjem.

- Det er jo en slags graviditet det også. Bare på en litt annen måte.

Så startet livet i Norge. Nærmere bestemt livet på Vinstra i Gudbrandsdalen. Blant bakkar og berg, norsk natur, hester og tettbygde strøk. Martine husker godt de første minnene derfra, spesielt den norske sommeren.

Ikke godtatt av familien

- Mitt aller første minne tror jeg er fra da jeg hadde knekt tommestokken til faren min. Jeg hadde så dårlig samvittighet for det at jeg kan kjenne det stikket enda.

- Da var jeg vel tre år gammel, minnes hun.

Martine sier at hun og Aslak spøker mye med at hun er mer norsk enn ham. Der han foretrekker bylivet og innekos, velger hun norsk natur, husmannskost og livet på gård. Når hun har vært i Kina på ferie, har hun flere ganger blitt spurt av kineserne om hvor hun kommer fra.

- Det har jo selvfølgelig mye med språket å gjøre, men også væremåten min og klesstilen vil jeg tro. På en måte syntes jeg det var forvirrende at de spurte, men også litt kult. Da fikk jeg en slags bekreftelse på det jeg føler at jeg er - norsk, bare med et litt annet etnisk utseende.

- Jeg synes dessuten at kinamaten i Norge er mye bedre enn i Kina, så det er jo tydelig at jeg ikke har noe særlig tilknytning til landet, ler hun.

Om barndommen:- Truet med barnevernet

Ironi og humor

Det tok ikke mange årene i Norge før Martine ble introdusert for sang, dans og tekst. Det skjedde for så vidt ganske naturlig da faren hennes også er frilans humorist og skuespiller, og moren er over gjennomsnittet interessert.

Martine har alltid sett opp til foreldrene sine. Hun sier at hun i mange år var den yngste publikummeren i salen under farens forestillinger.

- Bare det sier jo alt - jeg måtte starte med det samme. I tillegg begynte en venninne av meg på ballett, og når man er ung, sårbar og «bare vil passe inn», tar man jo ingen selvstendige valg, man bare gjør det andre gjør.

- Så fant jeg fort ut at jeg hadde mer talent i dansen enn på fotballen.

- Hva var det egentlig med teater og revy som fanget deg?

- Ja, si det. At jeg var enebarn?

- Barnevernet lagde annonse på meg

Hun ler.

- Det var veldig gøy å få oppmerksomhet! Og så mestret jeg det. Og elsket det.

I dag spiller Martine en rolle i Miss Saigon på Folketeateret, i tillegg turnerer hun rundt på skoler med sin egen fortelling gjennom forestillingen «En pappeske med historier». En humorforestilling full av ironi, tross det sterke budskapet.

- Jeg stopper opp innimellom og tenker «wow, har dette skjedd meg?». Og det har det jo. Men helt siden jeg merket at folk syntes det var vanskelig å spørre meg om temaet - om at jeg ble forlatt som nyfødt og adoptert til et helt annet sted i verden, så har jeg vært fast bestemt på å være åpen om det, og i tillegg snakke om det med humor, derav forestillingen min.

Martine utdyper:

- Det er viktig for meg å få fram at når jeg snakker om å være adoptert, viser jeg kun min side av saken. Jeg har et veldig positivt syn på det å være adoptert og jeg har alltid sett på mine norske foreldre som mine ekte, men jeg vet at mange i samme situasjon synes det er vanskelig, og det har jeg full respekt for.

- Forberedt på alt

Også hjemme på Vinstra har adoptivhistorien blitt snakket mye om i barndommen. Det har vært høyt under taket siden dag én, og Martine beskriver en trygg og god oppvekst hvor mye av historien hennes er blitt ufarliggjort. Hun tror det har hatt mye å si for hvordan hun ser tilbake på historikken sin.

- Og så var vi faktisk 12 jenter som ble adoptert sammen som et kull fra barnehjemmet, og vi har holdt kontakten hele tiden, så jeg har aldri følt meg alene.

- Noe annet sprøtt er at min aller beste venninne som jeg er oppvokst i samme boligfelt som, lå på samme barnehjem som meg i Kina og ble adoptert samme år med noen måneder mellom.

Om barndommen: - En tøff kamp

Travle tider

Det er ingen tvil om at dette er et tema Martine synes er både viktig og riktig å snakke høyt om. 27-åringen håper hun kan bidra positivt med åpenheten sin. Hun har helt åpenbart en tanke bak det å snakke om både seg selv og samfunnet i Kina med ironi:

- Jeg vil være stolt av min historie, for nå i dag tenker jeg at den bare er veldig kul. Det er jo andre mennesker her i verden som kan si at den samme skjebnen har skjedd, men det er jo ikke mange.

- Kanskje kan andre som også er adoptert og som synes det er vanskelig, begynne å se på det med et litt lettere syn.

Midt i intervjuet kan man så vidt høre Aslak i bakgrunnen si noen ord med lav stemme for å ikke forstyrre, før ytterdøra slår igjen. Ifølge Martine skal han på parkettprøver i forbindelse med Skal vi danse.

Meldingen til faren ble aldri sendt

- Er det travle tider om dagen?

- Veldig travelt, men det hjelper at begge to lever med den livsstilen som vi gjør. Vi har ikke akkurat helg når alle andre har helg, og jobber mye på ganske ugunstige tidspunkt, men det fungerer så bra.

Tinder-historien

- Ja, Martine, vi må jo snakke litt om Aslak også!

- Nei, må vi det? Jeg vil jo bare snakke om meg, ler hun.

Vi går tilbake til Tinder-historien. Martine husker godt da de matchet med hverandre på datingappen. Det var han som tok kontakt med henne, og selv om hun ikke kan huske nøyaktig hvilken åpningsreplikk han gikk for, husker hun at hun syntes den var morsomt.

Tøff tid: - Tente på håret mitt

- Humor er jo vårt språk, og det startet allerede da. Humor er ofte utfordrende over tekst fordi det er så vanskelig å forstå ironi, spesielt når man ikke kjenner hverandre fra før. Men her var det tydelig hvilken stemning og vibe det var.

Etter litt prating fram og tilbake møttes de på en bar. Dette var nøyaktig en uke før landet stenge ned på grunn av koronasituasjonen, så kort tid etter daten bestemte de seg bare for å bli en kohort.

Levde i frykt for morens kjæreste

- Og resten er historie, si?

- Ja!

- Vi må få høre mer om da han lurte deg på daten?

- Vi skulle hjem hver for oss og så påsto han at busstoppet mitt var rett borti gata. Jeg tenkte umiddelbart at det måtte bli feil vei, men han var like påståelig og sa at han hadde rett. Da vi kom fram til busstoppet han pekte på, sa han at leiligheten hans var rett ved og lurte på om jeg ville være med og se.

Martine var jo ikke akkurat uinteressert, så hun ble med inn for å se på et manus han hadde snakket om under daten, som hun skulle hjelpe han å øve på.

- Vi begynte å lese og så stoppet han meg plutselig og sa «bare så du vet det, litt uti her kommer det en kyssescene. Den er nå, faktisk».

- Må snart gå galt

Så kysset de.

- Det er jo litt gøy å se tilbake på nå! Og så beskriver det så godt hvordan vi er som par, sier Martine engasjert.

- Hvorfor passer dere så godt sammen, tror du?

- Jeg vil si at at det er fordi begge er like rare, i positiv forstand. Den ene tar den andre med på så mange rare og interne situasjoner.

- Og så er vi gode på kommunikasjon, så alt tulles ikke bort. Med en gang det er noe, så er det alltid rom for å ta det opp. Det er så trygt, avslutter hun.

Denne saken ble først publisert på KK.no

LES OGSÅ: - Det var ikke lett