Å vestland, vestland

"Der ingen skulle tru, at nokon kunne bu"... Vi ble med Elisabeth Andreassen til gards.

DOFTER PÅ BLOMMORNA: Elisabeth Andreassen i det nasjonalromantiske hjørnet, der hun lukter på markblomster og har Storfjorden og fjellet Varden i bakgrunnen. Foto: Thomas Lillehagen Røyert/Se og
DOFTER PÅ BLOMMORNA: Elisabeth Andreassen i det nasjonalromantiske hjørnet, der hun lukter på markblomster og har Storfjorden og fjellet Varden i bakgrunnen. Foto: Thomas Lillehagen Røyert/Se og Vis mer
Publisert
Sist oppdatert

- Ditte e som å kåme heim atte. Ei kjenne det me ein gong.


Elisabeth Andreassen (48) kvitrer i vei på klingende sunnmørsdialekt, mens hun finner en trillebår og setter seg selv i arbeid. Journalisten derimot, har nok med å få igjen pusten.
Vi har akkurat klatret de 300 meterne rett opp fjellsiden til fjellgården Ytste Skåtet, samme vei som Elisabeths foreldre gikk som nyforlovede og nyforelskede. Gården ligger på en hylle i fjellet, og har en bratt og tung vei til sjøen. Turen opp tar en halvtime, men selv om den er bratt, er den ikke verre enn at de fleste kan gå den. Det er bare å ta tiden til hjelp.


- Jeg er stolt av røttene mine, og synes det er artig at jeg har klart å beholde språket. Størsteparten av familien min bor her oppe, så området har en spesiell plass i hjertet mitt.


Dronning Sonja
Det er ikke vanskelig å oppfatte at "sangfuglen" er på hjemmebane.
Midt i hjertet av Storfjorden, en times kjøring fra Ålesund, ligger denne vakre plassen. Har du til gode å bli trollbundet av naturopplevelser, blir du det garantert etter et besøk på Skåtet. Man kan spore bosetting her helt tilbake til vikingtiden, og gården er sågar nevnt i Snorres Kongesagaer.


Området rundt Geiranger kom nylig inn på UNESCOs eksklusive verdensarvliste. Det var med pomp og prakt dronning Sonja mandag var på "Skageflå", litt lenger inn i fjorden, og sto for den offisielle markeringen.


Varm velkomst
På tunet blir vi ønsket velkommen av Hilde Straumsheim, vertinne på Skåtet. Hele sommersesongen holder hun dørene åpne, og tilbyr besøkende både mat og husly. Alt er tuftet på gamle gårdstradisjoner. Du får være med å flatbrødbaking over åpen ild og får en innføring i hvordan gårdsdriften og dyrehold ble utført her oppe på fjellhylla – høyt, høyt over fjordbunnen.


Dette er den eneste fjellgården i fjordene innover mot Geiranger som opprettholder "normal drift" – til glede for besøkende fra hele verden. Det er kanskje ingen femstjerners innkvartering som tilbys – men som Elisabeth sier: "Dette er mer femhjerters!"


Helt frem til 1981 bodde det folk på Skåtet. Da Hjalmar og kona Svanhild tok med seg sønnen Idar og flyttet fra gården, var den siste fjord- og fjellgården fraflyttet.


Vi var så heldige å få med oss Idar som guide på turen. Store deler av sommeren treffer du ham her oppe, og Idar byr mer enn gjerne på historier fra gamle dager. Som den gangen en enslig kar, litt lenger inn i fjorden, ikke ville være til bry: Da høsten kom og han følte seg litt skral, bad han noen naboer om å hjelpe seg ned i naustet, så han kunne ende sine dager der. Våren kom og naboene tok båten bort for å hente liket. Men der fant de mannen - like levende, og han måtte hjelpes tilbake opp til gards...


Med bare nevene
- Det er helt utrolig hvordan de klarte å leve her oppe. Tenk det slitet det var! Alt måtte jo bæres på ryggen hele veien opp.


Elisabeth lar seg imponere over hva de ofret tidligere.
- Mormor og morfar hadde en bondegård som minnet veldig om denne. Jeg har fantastiske ferieminner derfra. Dette er viktige verdier å overføre til mine egne barn. Neste gang skal jeg ta dem med alle sammen – både mann og barn!


- Velkommen skal dere være, smiler Hilde og vinker oss farvel der vi starter nedstigningen.

Mer om

Vi bryr oss om ditt personvern

Se og Hør er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer